Man har per i dag lite forskningsbasert kunnskap om hvordan det er å tilhøre en minoritetsgruppe og samtidig være lesbisk og homofil i Norge. I nordisk sammenheng er det tidligere utført kun to mindre undersøkelser – en svensk og en norsk – som omhandler livssituasjonen til lesbiske og homofile med innvandrerbakgrunn. Det er likevel grunn til å tro at livssituasjonen til lesbiske og homofile innvandrere skiller seg fra livssituasjonen til innvandrere generelt, men også fra livssituasjonen til norske lesbiske kvinner og homofile menn. Denne pilotundersøkelsen fra NOVA har studert nærmere ulike særegne sider ved lesbiske og homofile innvandreres levekår og livskvalitet. Som pilotundersøkelse har en hovedmålsetting for prosjektet vært å tilrettelegge for videre forskning gjennom å identifisere funn og problemstillinger som bør stå i fokus ved fremtidige studier av lesbiske og homofile innvandreres livssituasjon. Analysen baserer seg på livsfortellingene til femten kvinner og menn med innvandrerbakgrunn som forelsker seg i eller har sex med personer av samme kjønn som seg selv. Innvandrerbakgrunn er her definert ut i fra at begge foreldrene er født i et ikke-europeisk eller ikke-nordamerikansk land. En annen kilde er et representativt datamateriale fra NOVA-undersøkelsen Ung i Norge 2002.
Det er viktig å understreke at utvalget i denne kvalitative undersøkelsen er lite. Dessuten at det per i dag finnes lite forskningsbasert kunnskap om dette emnet. Livshistoriene i denne pilotundersøkelsen bør derfor ikke anvendes til å trekke bastante konklusjoner om de lesbiske og homofile innvandreres livssituasjon rent generelt. Imidlertid representerer de femten kvinnene og mennene i denne undersøkelsen mer enn seg selv. Som det fremgår av utvalgets sammensetning, formidler informantene et vidt spekter av identiteter, livsvalg og livserfaringer. Det er således grunn til å tro at de temaer og problemstillinger som har fremkommet etter nærmere 120 timer med informantsamtaler også vil ha relevans for de som ikke deltok i undersøkelsen, dvs. populasjonen lesbiske og homofile innvandrere generelt.
1. En første viktig konklusjon og anbefaling er at man ved fremtidige studier av lesbiske og homofile innvandreres levekår og livskvalitet ikke må stirre seg blind på religion som forklaringsfaktor. Det har vært vanlig – særlig innenfor presse og media – å fokusere på ulike trossamfunns fordømmelse av samkjønnet kjærlighet og seksualitet når man skal forklare den antatt vanskelige livssituasjonen til lesbiske og homofile med innvandrerbakgrunn. Lesbiske og homofile muslimer blir fremhevet som en særlig sårbar gruppe. Denne pilotundersøkelsen gir indikasjoner på at det ikke er grunnlag for å skille ut spesielle risikogrupper blant lesbiske og homofile innvandrere etter religiøs tilhørighet. Rett nok er det flere av informantene i denne undersøkelsen som forteller at de har vært plaget av identitetskonflikter under oppveksten pga. sitt religiøse livssyn. Det er også indikasjoner på at ikke-vestlige innvandrere ofte har mer negative holdninger til homoseksualitet enn kvinner og menn fra Europa og Nord-Amerika. Men slike negative holdninger er ikke nødvendigvis religiøst motivert.
2. Et annet og beslektet funn er at lesbiske og homofile innvandreres livssituasjon ikke må forstås på bakgrunn av kultur og religion som overordnete abstrakte størrelser. Hvis kultur og religion skal brukes som forklaringsfaktorer må det fokuseres på forestillinger om sammekjønnsseksualitet slik disse kommer til utrykk i konkrete sosiale situasjoner. Det avgjørende for lesbiske og homofile innvandreres livskvalitet er ikke kultur i seg selv, men hvordan forestillinger om det sammekjønnsseksuelle faktisk blir brukt i møtene mellom den enkelte lesbiske/homofile innvandrer og ulike representanter for minoritetsgruppen. Det finnes per i dag ingen vitenskapelige studier som omhandler ulike norske innvandrermiljøers – arabiske, asiatiske, afrikanske, søramerikanske – syn på samkjønnet kjærlighet og seksualitet.
Det er også viktig når man bruker kulturforskjeller som forklaringsfaktor at man ikke framstiller sammekjønnsseksualitet i en ikke-vestlig kontekst som et monolittisk fenomen. Etter Michel Foucaults Seksualitetens Historie er det blitt vanlig å forstå lesbisk/homofile identiteter som en særegen og ensartet form for homoseksualitet karakteristisk for den vestlige moderniteten – det vil si det moderne Europa og Nord-Amerika grovt regnet etter 1650-tallet. Sammekjønnsseksualitet som praksis blir på sin side forbundet med epoker i Europas historie som antikken, middelalderen eller renessansen, samt ikke-vestlige samfunn i verdensdeler som Asia, Afrika, Midt-Østen og Sør-Amerika. Nyere historisk og antropologisk forskning fraråder at man opererer med slike forenklede dikotomiske framstillinger av det lesbisk/homofile som identitet og sammekjønnsseksualitet som praksis. Forskningslitteraturen antyder at det er store variasjoner i hvordan sammekjønnsseksualitet organiseres i ulike deler av den ikke-vestlige verden. Det er også påvist store variasjoner innenfor ett og samme samfunnssystem når det gjelder samfunnsføringer og praksis. Dette resonnementet gjelder også for det moderne Europa.
En særegen utfordring for lesbiske og homofile som er første generasjons innvandrere i Norge, er likevel at de må forstå og konstruere sitt kjærlighetsliv på bakgrunn av flere motstridende modeller for sammekjønnsseksualitet. Som første generasjons innvandrere vil de ha vokst opp i land med kjønns- og seksualkulturer som kan være forskjellige fra europeiske og nordamerikanske tradisjoner og forståelsesformer. Slike ikke-vestlige forestillinger omkring samkjønnet kjærlighet og seksualitet er utvilsomt også virksomme i ulike innvandrermiljøer i Norge. Men lesbiske og homofile med innvandrerbakgrunn vil som innvandrere flest også være påvirket av ulike vestlige modeller for homoseksualitet. Informantene står overfor en vanskelig, men ikke umulig oppgave. Én hovedutfordring for lesbiske og homofile innvandrere er å etablere et samhandlingsrom hvor motsetninger mellom en vestlig homoseksuell livsform og forventninger og krav fra minoritetsmiljøet kan håndteres og forhandles om. Dette kompliserte forhandlingsarbeidet skjer i en situasjon hvor det etnisk norske homomiljøet for den enkelte innvandrer ikke anses å utgjøre et alternativ til opprinnelsesfamiliene på samme måte som er tilfelle for mange norske lesbiske og homofile. At forhandlinger rundt det sammekjønnsseksuelle oppleves som vanskelig illustreres ved at majoriteten av informantene i denne studien har valgt å leve skjult, og at mange lever ut sitt kjærlighetsliv på god avstand fra både de lesbiske/homofile miljøer, og fra det minoritetsmiljøet de tilhører.
3. Et tredje funn og anbefaling, er at fremtidige studier bør rette et særlig fokus på innvandrerfamilien som sosial institusjon – gode familierelasjoner og et velfungerende familieliv er av stor betydning for lesbiske og homofile innvandrere, og for deres levekår og livskvalitet. Dette er et perspektiv som er klart underkommunisert i tidligere forskning. Rett nok er det vanlig å fokusere på innvandrerfamilien som utøver av sosial kontroll når man skal forklare lesbiske og homofiles innvandreres antatte vanskelige livssituasjon. I tråd med tidligere studier viser således også denne undersøkelsen at lesbiske og homofile innvandrere som ikke evner å underordne sammekjønnsseksualiteten kravet om ekteskap og reproduktivitet, står i fare å bli utstøtt fra familien og det norske innvandrermiljøet. Et viktig funn er at når lesbiske og homofile innvandrere strever i forhold til den nærmeste familien, fremtrer disse vanskelighetene som mer motsetningsfylte og synes å ta andre former samt andre individuelle og sosiale konsekvenser enn blant norske lesbiske og homofile. Livssituasjonen til informantene i denne undersøkelsen har på mange måter oppsiktvekkende mange fellestrekk med heterofile ikke-vestlige kvinner og menn som forsøker å undra seg arrangerte ekteskap. Mange av vanskene som oppstår mellom lesbiske og homofile innvandrere og deres familier kan på en fruktbar måte sammenholdes med tvangsgifteproblematikk. Eksempler på dette kan være redselen for tap av familienettverk m.m. hvis man ikke føyer seg etter familiens vilje. Dette er et tema som bør problematiseres nærmere i fremtidig forskning.
Ikke alle informantene i denne studien har et anstrengt forhold til familien. Hvilke faktorer er det som kan forklare at lesbiske og homofile innvandrere i møtet med familier og innvandrermiljøer ikke nødvendigvis opplever strukturell tvang og problemer? En konklusjon i denne forundersøkelsen er at fremtidig forskning bør studere familien i et perspektiv av å være en viktig ressurs for lesbiske og homofile med innvandrerbakgrunn. Et trekk ved den norske samfunnsutviklingen synes å være at familien som sosialt nettverk har mistet noe av sin sosiale betydning, og ikke minst sin funksjon som en overordnet meningsbærende dimensjon i enkeltindividenes liv. Dette gjelder særlig lesbiske kvinner og homofile menn som i stor grad må skape og velge sine samkjønnete liv, uten forbilder og institusjonelle føringer i det norske samfunnet. Men der hvor norske lesbiske og homofile i stor grad på godt og ondt er overlatt til seg selv, synes familien fremdeles å utgjøre et overordnet referansepunkt når lesbiske og homofile med innvandrerbakgrunn skal gjøre sine livsvalg og konstruere sin livsvirkelighet. At lesbiske og homofile innvandrere verdsetter familien høyt må blant annet forstås i et immigrasjonsperspektiv. For mange av informantene i denne studien framstår familien som institusjon muligens som viktigere enn i hjemlandet, fordi man ved flyttingen til Norge har tapt sosiale nettverk og deler av sin etniske livsvirkelighet. Eventuelle konflikter eller brudd med familien kan således få vidtgående negative konsekvenser for den enkelte lesbiske og homofile innvandrer, og for deres levekår og livskvalitet. Dette kan være én forklaring på hvorfor lesbiske og homofile innvandrere finner det vanskeligere å leve med et problematisk forhold til familien enn norske lesbiske kvinner og homofile menn.
Denne studien gir klare indikasjoner på at løsningen på mange av de vansker og konflikter som lesbiske og homofile innvandrere opplever i forhold til familien, er å finne i familien selv og ikke i det norske samfunnet som påtvunget korrektiv og forbilde. Et hovedfunn er at lesbiske kvinner og homofile menn med innvandrerbakgrunn ikke må forstås som passive ofre – eksempelvis for opphavsfamilien uforstand eller innvandremiljøets negative holdninger til sammekjønnsseksualitet. Når lesbiske og homofile innvandrere blir forstått i et perspektiv av kvalitative dybdeintervjuer tydeliggjøres opplevelsesaspektet – man får innblikk i hvordan lesbiske og homofile innvandrere og deres familier selv forstår og resonnerer rundt sammekjønnsseksualitet og homoseksualitet som vestlig livs- og kulturform. Særlig interessant er det at dybdeintervjuene aksentuerer de dynamiske sidene ved vanskeligstilte lesbiske og homofile innvandreres liv, og da særlig i deres forhold til den nærmeste familien. Mange av livshistoriene i denne undersøkelsen fremstår som tunge og vanskelige. Likevel er det noe med måten de femten informantene og deres familier forholder seg til det homoseksuelle som samlivsform. Blant informantene til denne rapporten lever en drøy fjerdedel av informantene åpent. Informanter som faktisk har blitt støtt ut eller har valgt å bryte med opphavsfamilien vil selvsagt fortelle en annen historie, men ingen av dem som deltok i denne studien og som lever åpent, har opplevd konflikter av slike dimensjoner at de har munnet ut i et reelt brudd. Det er viktig å være klar over at ikke-vestlige innvandrere ikke nødvendigvis nærer prinsipielt negative holdninger til homoseksuell praksis. Mange er – sammenholdt med norske kvinner og menn – påfallende liberale når det gjelder holdninger til sammekjønnsseksualitet som livsfase- eller situasjonsbetingede seksuelle handlinger. Det er samkjønnet seksualitet i vestlig form – dvs. som en livsstil fristilt fra ekteskap og reproduksjon – som foreldre med ikke-vestlig bakgrunn vanskelig kan tolerere. Denne pilotundersøkelsen gir imidlertid eksempler på at familier på ulike måter kan håndtere slike intergenerasjonskonflikter i synet på samkjønnet kjærlighet og seksualitet. Fremtidige forskningsprosjekter som omhandler lesbiske og homofiles levekår og livskvalitet bør fokusere på innvandrerfamilien i et slikt mestringsteoretisk perspektiv.
4. Et fjerde funn og anbefaling er at eventuell fremtidig forskning bør studere lesbiske og homofiles livssituasjon på bakgrunn av svikt i sosiale nettverk. Livshistorieintervjuene i denne undersøkelsen indikerer at lesbiske kvinner og homofile menn med innvandrebakgrunn kan ha sammensatte og svært varierte sosiale nettverk. Likevel er det mange informanter som klager over ensomhet. Etter deres mening har livet som lesbisk eller homofil innvandrer i Norge ført med seg at viktige deler av deres sosiale livsvirkelighet har gått tapt. Ikke uventet – og i tråd med tidligere forskning – viser denne undersøkelsen at lesbiske og homofile innvandreres vanskelige livssituasjon må forstås på bakgrunn av at samkjønnet kjærlighet og seksualitet blir marginalisert i innvandrermiljøer, og at lesbiske og homofile innvandrere dermed ikke blir fullgodt integrert i ulike sosiale fellesskap som de ønsker å tilhøre. Imidlertid fremgår det av intervjuene at sosial isolasjon blant lesbiske og homofile innvandrere også må forstås på bakgrunn av at kvinner og menn med innvandrerbakgrunn selv velger å distansere seg fra ulike innvandrermiljøer som sosiale fellesskap og identitetsskapende prosjekter. Et effektivt virkemiddel hvis man ønsker å hemmeligholde sin seksuelle legning, eller å unngå trakasserier som lesbisk eller homofil, er å distansere seg fra det innvandrermiljøet man tilhører – eksempelvis ved helt eller delvis å bryte forbindelsen med fortrolige venner eller den nærmeste familien. Mange av informantene i denne undersøkelsen har det man kan kalle ensidige og innkapslede sosiale nettverk. Deres sosiale nettverk består i hovedsak av andre lesbiske og homofile, og de pleier i liten grad sosial omgang med være seg heterofile nordmenn, eller kvinner og menn med samme innvandrerbakgrunn som dem selv. Flere av informantene i denne undersøkelsen har imidlertid en homofil livsstil som må kalles innkapslet i dobbelt forstand. Det vil si at informantene har liten eller ingen kontakt med innvandrermiljøet eller med andre norske lesbiske og homofile. Deres sosiale omgangskrets består for noen hovedsaklig av lesbiske kvinner og homofile menn med samme innvandrerbakgrunn som dem selv. Svikt i lesbiske og homofile innvandreres nettverk kan for andre også skyldes at de på bekostning av sine lesbisk/homofile innvandrervenner kapsler seg inn i en norsk lesbisk eller homofil subkultur.
5. Et siste funn er at denne forundersøkelsen gir indikasjoner på at lesbiske og homofile innvandrere kan være overrepresentert med hensyn til å være plaget av psykiske vansker og selvmordsforsøk. Informantene i denne undersøkelsen har under samtalene snakket mye om muligheter, de kreative og lyse sidene ved det å være lesbisk/homofil og innvandrer i Norge. Imidlertid fremgår det også av livshistorieintervjuene at lesbiske og homofile med innvandrerbakgrunn – i kapasitet av å tilhøre to marginaliserte grupperinger – synes å være utsatt for sterkere psykisk stress og flere negative livshendelser enn etnisk norske lesbiske kvinner og homofile menn. Livshistorieintervjuene gir eksempelvis indikasjoner på at mange lesbiske og homofile innvandrere strever mer i forhold til opphavsfamilien enn norske lesbiske kvinner og homofile menn. Sett på bakgrunn av at svekket sosial tilhørighet, ved siden av det å leve skjult, og det å være utsatt for trusler og vold regnes blant de viktigste risikofaktorer ved selvmordsatferd og psykisk uhelse blant lesbiske og homofile, er det ikke overraskende at mange av informantene omtaler ulike psykiske belastninger ved det å leve et samkjønnet liv som innvandrer her i Norge. De kvantitative dataene fra Ung i Norge 2002 indikerer også en slik mulig overrepresentasjon av psykiske vansker og selvmordsforsøk blant lesbiske og homofile innvandrere. Dette gjør psykisk helse til et viktig tema i fremtidig forskning som skal omhandle lesbiske og homofile innvandreres livssituasjon.
Les hele rapporten: (PDF format) Lesbiske og homofile med innvandrerbakgrunn
