- Aldri uten sminke - 15.09.2003
(Dette er en satire skrevet som et svar til artikler, rapporter og generelle historier som vestlige kvinner med ikke-muslimsk bakgrunn har skrevet om muslimske kvinner . Samtidig gjøres det et forsøk på å få leserne til å oppleve hvordan det føles å være de andre, og bli overfladisk dømt kun ut fra sitt eget ensidige perspektiv. Jeg håper teksten blir tatt for hva den er, nemlig en satire.)
Jeg husker ikke helt klart første gangen jeg var her. Mine tidligste minner fra Australia er fra 6 eller 7 års alderen, da jeg var på min sannsynligvis første tur til mitt fødested. Jeg er nemlig født i Sydney, men mine foreldre var ikke spesielt begeistret angående tanken på å la meg skulle vokse opp i Australia. De tok meg derfor med til Iran ved første anledning.
Under oppveksten ble inntrykket mitt av Sydney formet av historier mine foreldre fortalte, programmene jeg så på tv, og selvfølgelig det jeg plukket opp under reisene mine. Når det gjelder min første reise, har jeg bare vage minner om folk og steder jeg besøkte. Jeg husker selvsagt mer fra min andre tur, for da var jeg 14 år. Jeg husker godt mine foreldres gjentatte advarsler om hvordan kvinner ble behandlet i et samfunn så fundamentalt vestlig.
Mens jeg var der lærte jeg at individualisme er noe australiere bare drømte om. Jeg skjønte raskt at jeg måtte innrette meg til den kleskoden alle andre fulgte. Jeg måtte også bleke og style håret, og bruke mellom 15 og 20 minutter hver morgen på å stelle håret og sette inn store og små spenner. Jeg måtte ha hestehale den ene dagen, flette håret neste dag, og skulle vi på middagsselskap, måtte jeg selvsagt sette opp håret. Jeg var nærmest pliktig til å bruke korte skjørt og trange topper sammen med en push-up bh som ga meg den rette utringningen. Bena måtte synes, være glatte og pene å se på, og absolutt alle måtte kunne beregne midjen min.
De fortalte meg at jeg måtte passe inn. En del av innpassingsritualet betydde at jeg hver dag måtte male ansiktet med noe som ble kalt sminke. Jeg skjønte raskt at australske kvinner likte å tiltrekke seg selv så mye oppmerksomhet som overhode mulig, godt gjemt bak sminken deres. De lagde skjønnhetsprodukter i tuber og blyanter, ikke i potter og boller som vi gjør, og i butikkene ble disse solgt under ulike serier med merkenavn og priser. For meg virket det da som om alle disse produktene var helt prikken like. Uansett så kjøpte jeg det jeg fikk beskjed om å kjøpe og jeg brukte det jeg fikk beskjed om å bruke. Dette var alt fra leppestift til treningsutstyr som bidro til å forandre kroppen min fra topp til tå der hensikten var å behage deres mannlige guder. Slike ting ville gjøre at alle ville være med meg, (et uttrykk for at man ønsker å bruke tid sammen med noen og/eller å være sosialt akseptert).
Dette er 5 år siden, og jeg var overbevist om at Australia ville innrette seg etter andre land i en videre utviklingsfase. Men min tilbakekomst til Sydney både sjokkerte meg og gjorde meg trist. Mens store deler av verden har utviklet seg siden den gang, har Australia gått enda mer tilbake, spesielt med tanke på kvinnens status. Det virker som om utviklingen har ugjenkallelig har reversert, og jeg frykter nå at Australia kan bli et Amerika nr 2.
Siden ankomsten hit, har jeg møtt noen typiske Sydney-kvinner. Jeg kan se at samfunnets sosiale normer og system har påtvunget dem den strenge kleskoden. Det er ikke tillatt for dem å bruke vide klær, bruke tørkle over hode før de er gamle og grå, og det er foretrukket at de viser så mye kropp og hud som mulig. Kvinner som bryter disse reglene, møtes med strenge straffer. Sarah, et offer for en slik urettferdighet, fortalte meg hvordan hun har blitt straffet for ikke å ha gått med avslørende klær. Hun er ansett å være lite attraktiv, og hun blir forskjellsbehandlet av arbeidsgiverne hennes. Hun sier at hun ikke blir sett på som å være normal.
En dag i en normal kvinnes liv krever at utseende hennes er i fokus. Hennes seksualitet må fremheves og være tilgjengelig for alle. Hun kan ikke velge hvem hun ønsker å vise seg fram for, eller hvem hun ønsker å være intim med. Hun har lite valgfrihet når det gjelder hennes egen kropp. Ettersom det fundamentalistiske regimet insisterer på at hun skal gjøre seg tilgjengelig på en bestemt måte, må hun bare følge reglene.
Reglene er skrevet ned i Australias hellige skrifter, to av dem heter Dolly og Cosmopolitan, også kjent som ukeblader. Disse er skrevet av redaktører, reportere og skribenter som spesifiserer samfunnets kvinnesyn og måten en kvinne må kle seg og oppføre seg på. Helt siden disse ukebladene har sett dagens lys, har det vært en enorm konvertering til religionen som prekes i dem. De har autoritet og kontroll og spiller en essensiell rolle i kvinnenes liv. De har institusjonalisert radikale retningslinjer slik som 36:24:36-målet av en kvinnes kropp. Videre sprer de intoleranse og hat som blir indoktrinert i alle kvinner, et hat rettet mot deres egne kropper, naturlige intelligens, privat liv og iboende verdighet. Disse kvinnene er hjernevasket til å tro at det er deres Skapers feil at deres kropper ikke automatisk følger standardene.
Landets handels- og produktmarked har utviklet seg i samsvar med disse undertrykkende normene. Det er dedikert industri som er rettet mot utvikling av produkter som skal få kvinner til å se så kunstige ut som overhodet mulig. Markedet er fullt av produkter for ansikt, og hver bidige del som ansiktet består av. I tillegg kommer hår, hender, legger, negler .og lista er lang. Jeg antar at man må innse det faktum at Australias forsinkede utvikling tvinger landet til å sette sine prioriteringer slik de gjør, til tross for at flere millioner mennesker i verden går sultne.
Noen av reklamene for skjønnhetsprodukter kan være ganske interessante å se nærmere på. Jeg må likevel advare deg, for kommer man fra et frigjort samfunn kan disse fort bekymre en. Ta for eksempel en reklame for hårfarge som bruke mottoet; LOreal, fordi jeg er verdt det. En modell i en reklame påpeker at hun får mer selvtillit ved å bruke en spesiell type shampo. Disse stakkars kvinnene må bruke shampo, hårspray og hårfarge for å realisere seg selv og øke selvtilliten sin. De må ha den rette krøllen, det rette fallet på håret og skinnende glansfullt hår. Deres verdi i samfunnet er direkte knyttet til håret deres.
Ritualene for å finne en ektemake er også av en studie i seg selv. En kvinne er nemlig forpliktet til å gjennomføre kjæreste seremonien, noe som kan vare alt fra en dag til ti år. Dette begynner så tidlig som på barneskolen, og etter hvert som hun vokser opp, skal hun gå ut med flere ulike menn. Inntil hun finner ektemaken, vil hun ikke binde seg til en spesifikk mann. Alle mennene hun er ute sammen med har lov til å ta på henne og være intime med henne.
Kvinnens status og sosial godkjenning er hele tiden knyttet til hvor mange menn hun har tiltrukket seg. Jo flere menn hun har gått ut med, desto høyere status har hun. Spesielt på videregående har kvinner lite å bidra med når det gjelder deres egen identitet. Deres identitet formes av de gutter de går ut med og antall gutter de har gått ut med. Selv om denne type psykisk tortur er mindre sannsynlig i voksen alder, har mine samtaler med kvinner på universiteter og i jobb antydet at de fortsatt lider. Noen føler at de må gifte seg for å innrette seg.
Uansett er ekteskap en bisarr greie. En kvinne kan ikke gifte seg før hun er 18 år med mindre foreldrene tillater det. Likevel forventes det av jenter at de skal miste uskylden før de er 18 år. Jeg hørte på en populær radiostasjon her, 2DayFM, hvor de sa at den gjennomsnittlige alderen for å miste møydommen for australske jenter er mellom 13 til 15 år. En konsekvens av dette er at mange australske jenter blir gravide før de er myndige. Samfunnet aksepterer at disse jentene er mødre før de er fylt 18, men de tillates ikke å gifte seg slik at også fedrene kan ta ansvar. Mens kvinner må ta det tunge ansvaret som kommer med foreldrerollen, kan menn lett komme seg unna dette ansvaret. Dette er en av de mange paradoksene som eksisterer i Australia i dag.
Det eksisterer også forskjellsbehandling for kvinner som gifter seg. Ekteskapet krever at kvinner spiller flere roller. Hun må være kone, mor og ofte også være hovedinntektskilden. Hjemme har hun ansvaret for å ta vare på mann og barn samtidig som hun må tjene penger, ikke bare for seg selv, men også for familien. Det hun tjener er ikke kun hennes. I motsetning til muslimske samfunn, har mannen og barna krav på hennes inntekt. Hun må til og med betale for matvarene!
Ofte kan ikke kvinnen velge mellom å være hjemme eller være i jobb. Samfunnet hun bor i fremhever materialisme og penger, mer penger og enda mer penger. Det er vitalt for livsstilen deres. Et resultat av dette er at hun må ut og tjene penger for å gjøre familien rikere. På toppen av det hele blir hennes status i samfunnet dømt utfra hennes evne til å jobbe utenfor hjemmet. Det er hun som må stå for den største lasten i samfunnet. Hun har virkelig ingen rett til å velge selv. Kan du forestille deg et liv hvor identiteten din blir dømt utfra alt du eier, og ikke utfra alt du er?
Enda mer overraskende er den utstrakte kulturelle praksisen hvor kvinner skifter etternavnet til mannens etternavn når de gifter seg. Amanda, en jusstudent, som er motstander av dette, forteller at i tidligere tider var dette et symbol på at kvinners rettigheter og eiendom overføres fra faren til mannen. Selv om tradisjonen om at kvinnen blir mannens eiendom har opphørt, forandrer kvinnene fortsatt navnene deres.
Tatt alt dette i betraktning, er jeg klar over at Australske kvinner er nektet rettigheter som er grunnleggende for mange muslimske kvinner. Men det som bekymrer meg, er tanken på om disse kvinnene er klar over dette eller ikke.
Jeg husker fra min andre reise til Australia, at jeg følte et vestlig grep om nakken min. Jeg følte at jeg ikke fikk puste eller frigjøre meg fra dette grepet. Lufta rundt meg la seg som et skydekke rundt min skjønnhet, min ånd og min sjel. Men jeg var heldig. Jeg kunne reise vekk.
De fleste australske kvinnene jeg snakket med, hadde ikke dette alternativet. De er ikke en gang klar over hvilken sørgelig situasjon de er i. De er presset inn i et hjørne hvor de ikke har mulighet til å se det som er på utsiden av et slikt fundamentalistisk vestlig samfunn. Kvinner som er immune mot Vestens korrekthet, for det meste utdannede muslimske kvinner, har begynt å undervise de rundt seg for å opplyse dem om deres situasjon. De markerer sin kompromissløse ulydighet mot det strenge systemet ved å kle seg i vide klær, samtidig som de benekter hvemsomhelst tilgang til seksualiteten deres. For meg vitner disse anstrengelsene et glimt av håp. Før kvinner kan få sin del av kaka, er det essensielt at de får kunnskap om rettighetene som samfunnet har tatt fra dem.
Men uansett, er det fortsatt håp. Jeg oppfordrer alle muslimske kvinner i verden om å slå seg sammen og å komme de australske kvinnene til unnsetning. Jeg oppfordrer at alle reiser seg opp sammen mot den vestlig undertrykkelsen i ulike deler av verden. Det er vårt ansvar å videreutvikle slike samfunn, og det er opp til oss å redde dem
(Opprinnelig publisert i bladet Ung Muslim Ung Muslim)
