I de siste årene er makten overtatt av hindu- nasjonalister, som setter de sekulære prinsipper over styr, og som ved sitt sekteriske maktspill truer med å destabilisere både landet og denne del av verden, skriver Nicolay Paus. Han arbeider med hovedfag i sosialantropologi ved Christian Michelsens institutt og Universitetet i Bergen.
India har de siste årene arbeidet for å få en større internasjonal rolle, og ønsker blant annet å bli et permanent medlem av FNs sikkerhetsråd. Indias avvikling av utenlandsk bistand er bestemt av det nasjonale siktemål å fremstå som uavhengig av utenlandsk hjelp. I stedet truer et internt populistisk og sekterisk maktspill med å bryte ned den skjøre, etniske og religiøse balansen som har holdt India samlet siden selvstendigheten i 1947. Voldsspiralen mellom hinduer og muslimer i India de siste årene er blitt stadig mer omfattende.
Mahatma Gandhi og Jawaharlal Nehru var ved uavhengigheten to av Indias mest sentrale visjonære ideologer. I 1948 ble Gandhi drept av en ytterliggående hindu- nasjonalist som motsatte seg Pakistans adskillelse fra India. Nehru og hans Kongressparti fikk imidlertid satt sine visjoner ut i livet.
Kongresspartiet hadde demokratiske idealer som stod i sterk kontrast til kastesystemet og til de feudale fyrstedømmene som hadde hatt delvis selvråderett under det britiske styret. Begge disse samfunnsordningene ble etter 1947 offisielt avskaffet. I en stat med et unikt kulturelt og religiøst mangfold ønsket Kongresspartiet å bevare alle gruppers rettigheter i et sosialistisk og sekulært demokrati. Dette ble retningsgivende som et grunnleggende samfunnsprinsipp. Med unntak av en 22 måneders periode i 1970-årene, da Nehrus datter Indira Gandhi erklærte nasjonal unntakstilstand og ga seg selv utvidede fullmakter, har India til nå bevart denne tradisjonen.
Den demokratiske og sekulære politiske strukturen har bevart India som politisk enhet. Landet har stått i sterk kontrast til mange av sine mindre naboer gjennom å søke å ivareta de demokratiske rettighetene til sine minoriteter. India er i dag verdens største demokrati med over én milliard innbyggere. Med ca. 150 millioner muslimer har India verdens nest største muslimske befolkning.
Som regional stormakt har India ved flere anledninger involvert seg politisk og militært i regionale konflikter. I tillegg til storpolitiske og militærstrategiske interesser, har formålet vært å opprettholde en regional stabilitet, og unngå at konfliktene sprer seg og destabiliserer den latente etnisk- politiske og religiøse kruttønnen som India er. Med unntak av krigen mot Pakistan i 1971, som endte med opprettelsen av Bangladesh, har India konsekvent unngått å gi etter for separatister. Dette forklarer New Delhis kompromissløse holdning i Kashmir-konflikten, og insisteringen på at dette er en bilateral og ikke en internasjonal konflikt.
I løpet av de siste årene har sterke religiøse anti-muslimske krefter fått stor politisk gjennomslagskraft. Dagens regjering, som er ledet av det hindu- nasjonalistiske partiet BJP (Bharatiya Janata Party), tilhører den hinduorienterte høyrefløyen. Partiet fører nå en politikk som i økende grad er med på å bryte ned Indias sekulære tradisjon og forverrer Indias allerede spente forhold til arvefienden Pakistan.
I desember 1992 stod sentrale folk i BJP i spissen under nedrivningen av den 450 år gamle moskéen Babri Masjid i byen Ayodhya. Mobben mente at templet var bygd på guden Ramas fødested, og at et hindutempel opprinnelig hadde stått der. Nåværende visestatsminister L. K. Advani, som av mange er spådd som BJPs eventuelle fremtidige statsminister etter den 77-årige Atal Behari Vajpayee, sto i fremste rekke blant støttespillerne for nedrivningen. Dnne aksjonen hadde dramatiske konsekvenser. En rekke bombeattentater i Mumbai, utført av ytterliggående muslimer, krevde den gang over 300 liv. I Bangladesh ble tusenvis av hinduer drept som en direkte konsekvens av det som skjedde i Ayodhya. India har frem til nå ført en politikk om at moskéen ikke skulle gjenreises, og det skulle heller ikke bygges noe Rama-tempel.
Spenningen mellom hinduer og muslimer toppet seg i fjor i Mahatma Gandhis hjemstat, Gujarat. Etter at ytterliggående hinduer holdt en politisk seremoni i Ayodhya, for å få gjenreist Rama-templet, ble et tog med hjemvendende aktivister angrepet og påtent av radikale muslimer. 59 mennesker ble drept, inkludert kvinner og barn som ikke hadde noe med striden i Ayodhya å gjøre.
Dette utløste voldsomme opptøyer. Over 2000 mennesker, de fleste muslimer, ble drept. Politiet og myndighetene i Gujarat foretok seg lite for å stoppe blodbadet. Fordi mange av ofrene ble truet av lokale BJP ledere og mente de ikke fikk beskyttelse, hverken fra politi, lokale myndigheter eller fra Gujarats rettsinstanser, har få våget å vitne i rettssaker mot overgriperne av frykt for represalier. En nasjonal menneskerettighetskommisjon har anbefalt at rettssakene blitt tatt opp igjen utenfor delstaten, til protester fra blant annet Gujarats delstatsminister Narendra Modi fra BJP. Sistnevnte har blitt anklaget av menneskerettighetsgrupper for å være medskyldig i massakrene og for å ha provosert fram opptøyene. Dette har gitt ham det lite tiltalende tilnavnet “slakteren fra Gujarat”. I en kontroversiell rettsavgjørelse, ble også Advani, som den eneste av åtte nylig frikjent fra anklager om involvering i nedrivningen av Babri Masjid.
For kort tid siden bestemte BJP at man likevel skulle bygge det omstridte templet. En arkeologisk kommisjon ble satt ned for å finne ut hvorvidt det faktisk hadde vært et hindutempel på stedet der Babri Masjid stod. Rapporten som bekreftet templets eksistens kom den 25. august i år, kun få timer før bombene som kostet mer enn 50 liv smalt i Mumbai. Delhis mønster med å koble aksjoner rettet mot indiske mål til Pakistan, gjorde at den pakistanske regjering var raskt ute med å fordømme attentatene. Advanis anklager om pakistansk innblanding fulgte like etter.
Mandagen etter ble fire personer arrestert. Ifølge indiske offisielle kilder var disse tilknyttet Lakshar-e-Taiba, en gruppe som har stått bak en rekke angrep mot indiske mål i Kashmir og mot det indiske parlamentet i 2001. Ifølge India støttes Lakshar av Pakistans internasjonale etterretningstjeneste, noe myndighetene i Islamabad systematisk benekter.
Vajpayees regjering har ønsket å knytte sterkere bånd til både Israel og USA. Sistnevnte er Pakistans historiske allierte. India har ønsket deres støtte til sin “kamp mot terrorisme”. Samtidig har India uttrykt at de gjerne vil spille en viktigere rolle i det internasjonale rom.
Etter forespørsel fra USA, uttrykte Advani og andre sentrale regjeringsmedlemmer et ønske om å bidra med indiske styrker til Irak. Men til tross for intensiv lobbyvirksomhet fra USA og Advani, stemte parlamentet mot forslaget. Mange mente at en indisk militær deltagelse i Irak, under amerikansk administrasjon, ville kunne føre til en forverring av Indias forhold til den muslimske verden generelt og til deres tradisjonelle allierte Iran og Syria spesielt.
Dette kunne i verste fall også føre til en internasjonalisering av Kashmir-konflikten, noe som kanskje er det siste Delhi ønsker. Til tross for dette ble Ariel Sharon invitert på offisielt statsbesøk til India i september. Dette besøket, sammen med Indias unnfallenhet i forhold til Israels omfattende aksjoner mot palestinerne, ble sett på som en provokasjon, både blant indiske muslimer og blant landets tradisjonelle allierte i Midtøsten.
Kashmir- konflikten og striden om nedrivningen av tempelet i Ayodhya må ses i sammenheng. India og Pakistan har i 50 år gjort alt for å destabilisere hverandre, men nå ser det ut til at Pakistan har fått uventet drahjelp fra Indias høyreorienterte hinduregjering. Den indiske regjeringens sekteriske agenda er i ferd med å støte vekk Indias 150 millioner muslimer. BJP ser ut til å kunne kjøre sitt eget sekteriske maktspill uten at deres allierte, både innenfor og utenfor regjeringskoalisjonen, synes å kunne gjøre noe for å stoppe dem. Gjennom en prosess av assimilering og tilpasning har BJP til nå mesterlig klart å nøytralisere all sekulær opposisjon. Aksjoner utført av muslimske fraksjoner blir konsekvent koblet til Pakistan. BJP erkjenner ikke at deres egen politikk, og deres gjentatte unnfallenhet til vold rettet mot muslimer er en sentral årsak til den sekteriske volden.
Det sekulære limet som har holdt India samlet i over 50 år, er i ferd med å gå opp. Viderefører India sin nåværende politikk, kan landet komme til å isolere seg selv internasjonalt. Interne konflikter risikerer å bli for omfattende og ressurskrevende. Det er også rimelig å anta at BJPs hindu- nasjonalistiske siktemål og økende pro-USA og – Israel politikk kan forringe landets forhold til den muslimske verden, og bidra til en internasjonalisering av Kashmir konflikten. Dette vil kunne gjøre India til et sentralt mål for internasjonale militante muslimske grupperinger.
Dersom templet blir bygd i Ayodhya vil voldsspiralen ganske sikkert fortsette. Bombeangrep vil bli fulgt av hevnaksjoner. Spørsmålet er da om India, med sitt unike kulturelle og religiøse mangfold, og sin sekulære og demokratiske tradisjon har råd til å la hindu- nasjonalistenes sekteriske maktpolitikk destabilisere landet?
(Opprinnelig publisert i Aftenposten 08.10.03, re-publisert med forfatterens tilltaelse)
