- Dogmatisk om islam - 06.11.2003
Why I Am Not a Muslim er Ibn Warraqs første bok, skrevet i 1995 og nå utkommet på norsk. Det er en lang bok, 520 sider pluss 50 sider med noter, og den omtaler et vell av temaer: Rushdie-saken, Koranens opprinnelse og hvorvidt den er skrevet på feilfritt arabisk, Mohammad og hans budskap, islam og demokrati, arabisk imperialisme, kjetteri med mer. Ibn Warraq sier i forordet: “Denne boken forsøker å så en dråpe av tvil i et hav av dogmatisk skråsikkerhet ved å kaste et kompromissløst og kritisk blikk på nesten alle islams grunnleggende læresetninger”.
Et fint prosjekt, men hans egen bok er en studie i dogmatisme. Omfanget og mengden av referanser skal skape et seriøst inntrykk, men boka er laget etter en “klipp-og-lim”-teknikk, hvor forfatteren synes å ha klippet ut alt som kunne tenkes å brukes fra et bestemt utvalg av gamle og nye vestlige kilder mot den islamske/arabiske verden “arabisk” og “muslimsk” går som oftest om hverandre. Hovedpoenget er at “den avskyelige oppførselen mot kvinner, ikke-muslimer, heretikere og slaver som den islamske sivilisasjon oppviser, var en direkte følge av de prinsippene som var fastlagt i Koranen og utviklet av de islamske rettlærde” (s. 35).
Det gjelder å plukke ut og bøye fakta godt for å komme til en slik konklusjon. Forfatteren forteller at han er mot alle religioner, men vestlig kristendom er hans referanseramme. Ta for eksempel hans kommentar til at det er et generelt prinsipp i islam at kvinnen har rett til underhold fra sin mann: Det “bare understreker de negative aspektene ved et muslimsk ekteskap det vil si det totale fraværet av enhver forestilling om ‘forbund’ mellom ‘par’ slik det er i kristenheten” (s. 444). Hva skal man si til slikt fundamentalistisk tøv?
Morsomst blir det når påstanden knyttes til underholdsplikten, som gjøres til noe spesifikt muslimsk. På sin nettside presenterer forfatteren sin siste bok i noen linjer, og siterer med begeistring en algerisk kvinne som har sagt “Kristendom er livet. Islam er døden”. Da blir man kanskje mindre paff når man leser i Hvorfor jeg ikke er muslim setninger som “Forestillingen om et individ en moralsk person som er i stand til å treffe rasjonelle avgjørelser og akseptere moralsk ansvar for sine frie handlinger mangler i islam”. Og hva er da islam?
Slaveriet
Forfatteren gjør i begynnelsen av boka et forsøk på å klassifisere “islam 1, 2 og 3”, altså Koranens lære, tolkninger og tradisjon, og “det muslimer faktisk gjorde og presterte, det vil si islams sivilisasjon” (s. 33). Han glemmer fort denne tvilsomme klassifikasjonen og blander alt av hjertens lyst. Han omtaler svært ofte “islamsk lov” ”den rettslige prosedyren under islam” som om det fantes én verdensanerkjent lov. For å ta ett eksempel: “Muslimske kvinner er nå forpliktet til å ta lik del i ansvaret for foreldrene sine. Artikkel 158 i Syrias lover sier: ‘Hvis barnet mann eller kvinne har de midlene som trengs, har det plikt til å ta ansvar for sine fattige foreldre’” (s. 445). Artikkel 158 i Syrias lover sier nok noe om den sekulære lovgivningen i Syria, men ingenting om hva muslimske kvinner nå er forpliktet til.
Men det er med påstandene om avskyelig oppførsel mot ikke-muslimer og slaver at boka når nye høyder. Slaveri ble ikke oppfunnet av europeiske slavehandlere både arabere, vikinger og andre holdt slaver lenge før det. Det er det massive omfanget og den systematiske profittjakten over tre verdensdeler, som var de kristne slavehandleres bidrag. Å fordømme islam når det gjelder slaveriet ut fra en vestlig referanseramme er særdeles uanstendig.
Og selvfølgelig har dette ingenting med religionskritikk å gjøre, men Ibn Warraqs prosjekt går jo andre veier, for eksempel en total rehabilitering av den europeiske imperialismen. Selvfølgelig har det blitt skrevet historiebøker i nylig frigjorte land, som var mer preget av blind nasjonalisme enn av ønsket om å gi et historisk velfundert, balansert bilde av hendelsene. Så ille som Ibn Warraqs sitater kan det likevel knapt være. For han opererer hovedsakelig med sitater for å virke seriøs? Ikke alt tyder på det. For å ta et eksempel på total mangel på seriøsitet: “Ingen inder med en viss utdannelse og respekt for historisk sannhet har noensinne nektet for at det britiske styre, med alle sine feil, totalt sett fremmet det indiske folkets velferd og lykke”(s. 310). Les om igjen hva man nå måtte mene om det britiske styret er det simpelthen sprøtt å påstå noe slikt om indere med mindre man utdefinerer fra starten av alle indere som mener at britisk styre totalt sett ikke har fremmet folkets velferd og lykke. Hva det hele har å gjøre med islam er uklart men her følger en bestemt politisk agenda.
En annen godbit i samme retning er “Det er sikkert at Algerie før franskmennenes ankomst i 1830-årene var usivilisert, uansett hvilken definisjon av ordet man bruker”(s. 310). Franskmennene “ankom” ikke i 1830, de angrep landet i 1830. De ankom mye tidligere. Laugier de Tassy, fransk diplomat i Alger, skrev i 1724 “Historien om Algers Rike Med Beskrivelse av dens Regjering, Land- og Sjøstyrker, Inntekter, Politi, Justis, Politikk og Handel”i. Han hadde nok vært helt uenig med de pseudohistoriske påstandene om et “usivilisert” land. Han førte blant annet en saklig men krass kritikk av den anti-muslimske propagandaen som munkene førte i Europa for å fremme egne interesser, mente han, ikke minst finansielt. Det er i stor grad den samme gamle propagandaen som dukker opp igjen her.
Påstandene om en særdeles avskyelig oppførsel mot ikke-muslimer gjennom hele islams historie er av samme slag. Ibn Warraq kritiserer dem som snakker om en idyllisk sameksistens mellom religionene i den islamske verden. Men hvem i all verden gjør det? Idyll gjennom flere århundre hører ikke historien til. Men både religiøse trosetningene og praksisen var atskillig mer intolerant i Europa. For eksempel forteller Ibn Warraq oss at i Tyrkia på 1700-tallet ble jøder behandlet med forakt, så følger en hårreisende beskrivelse av en jøde som blir drept for tre århundre siden. I samme periode i Norge het det: “Tatere, jøder, munke, jesuitter og papistiske geystlige må under lisvsstraf icke opholde seg i Norge”ii. Holocaust skal glemmes. Eller for å ta et annet eksempel: Senegal har hatt en kristen president i 20 år uten at dette ble en politisk faktor kan dere forestille dere, omvendt, et land med 95 prosent kristne og en muslimsk president? I Norge er dette faktisk uttrykkelig forbudt i selve grunnloven, i dag.
Jødiske og kristne minoriteter har i århundrer utgjort en viktig del av samfunnet i Midt-Østen og i Nord-Afrika blant annet. De siste tiårene har mye endret seg, sjeldent til det gode. Prøver man mot alle odds å påstå at islam gjennom hele sin historie gjennomgående har vært intolerant, fratar man også seg selv enhver mulighet til å forstå hva som har skjedd de siste tiårene.
Homoseksualitet
Homoseksualitet er det eneste området hvor Ibn Warraq vil anerkjenne positive sider ved islam. “Det har lenge vært anerkjent at den islamske verden har større toleranse for homoseksualitet”(s. 481). Han mener at Koranen er tvetydig på dette punktet. Han nevner at noen tradisjoner foreskriver svært harde straffer for homoseksualitet, “men det virker lite sannsynlig at disse straffene noen gang har vært iverksatt, siden det ser ut til at toleransen har stått på dagsordenen helt fra begynnelsen av” (s. 484). Han siterer den berømte dikteren Abu Nuwas vers som lovpriser den lesbiske kjærligheten. Å trekke et par eksempler fra et bestemt område for å gi en generell konklusjon, holder ikke mer der enn ellers. Han kunne nok ha sitert mange nådeløse fordømmelser og listet opp brutale angrep på homoseksuelles menneskerettigheter og på deres verdighet, frem til våre dager. Ibn Warraqs metoder er like ensidige og like lite forsvarlige som dem han bruker når det gjelder andre temaer som for eksempel jøder, kristne, kvinner men med motsatt fortegn.
Og hvorfor Ibn Warraq utelukkende fremhever de tolerante sidene ved arabiske kultur når det gjelder homoseksualitet? Det er av samme grunn som han før utelukkende har fremhevet intolerante sider på andre områder: Fordi han synes det sverter islam og araberne. En tankegang ikke ukjent for den neo-liberalistiske amerikanske høyresiden, som gjerne kjemper sammen for Irak-krig og for forherligelse av koloniseringen, mot islam og mot likestilling av homoseksuelle i samfunnet. For en stor del av Warruqs publikum vil de generelle påstander om utbredelse og toleranse av homofili som framføres bare skape avsky og avstand.
Hvorfor gjemme seg?
Han konkluderer: “Uansett hvilke sosiologiske, psykologiske eller biologiske grunner som finnes for utbredelsen av homoseksualitet i det muslimske samfunnet, er det ingen tvil om at det ble tolerert i en utstrekning som var utenkelig i det kristne Vesten”.
Biologiske muslimer, ja vel. Denne konklusjonen sier mye om bokas nivå. Samtidig får det meg til å lure en gang til på hvorfor Ibn Warraq ikke vil si hvor han kommer fra? Dette er ikke likegyldig. En slik bok, med omfang og notater som en fagbok men som ikke tilfredsstiller elementære krav til en faglitterær bok, hadde nok ikke kunnet markedsføres dersom vi ikke ble fortalt at forfatteren er en “frafallen muslim”.
Lars Gule skriver i sitt forord: “Ibn Warraq er ikke islamforsker. Med unntak av sin egen erfaringsbakgrunn er han autodidakt på dette feltet. Det kan nok boka bære preg av”. Men boka er nettopp kjemisk renset for egne opplevelser og egne erfaringeriii, og i det hele tatt for annen erfarings- og kunnskapsbakgrunn enn den vestlige og ikke-muslimske. Les igjen avsnittet ovenfor: Hva får en eks-muslimsk forfatter med muslimsk familie og forfedre fra et muslimsk samfunn, til å skrive om mulige “biologiske grunner” for utbredelsen av homoseksualitet i det religiøse samfunnet hans familie og forfedre tilhører? Ibn Warraq velger å være anonym for å unngå angrep, og det må være et fritt valg. Men hvorfor er det nødvendig i tillegg å anonymisere alt annet om seg også erfaringsbakgrunnen?
En av de største algeriske forfattere, Rachid Boudjedra, hadde noe å si om det å skjule seg. I 1992, da FIS de algeriske integrister, eller islamister var mest i siget, skrev han: “FIS har i virkeligheten oppnådd knapt 2 millioner stemmer. Det vil si mindre enn 15 %. Men de synes over alt. De høres over alt. (…) Dødsdommer avgitte av lallende dumme imamer mot alt som tenker og alt som rører seg. Og dette hver fredag. Ustraffet, alltid. (…) Men heldigvis har ingen i Algerie fulgt Salman Rushdies eksempel. Ingen har etterlignet hans feighet. Ingen av de menneskene som har blitt dødsdømt ved navn, og hver dag har gjemt seg, har bedt Scotland Yard om å intervenere, har angret, har ynket seg. (…) Det gjelder kunstnerens ære, mot og frihet. Kunstnerens ærlighet også! (…) Blir man redd, rykker man tilbake, (…) støtter man i virkeligheten disse gærninger av Gud. Disse autoriserte mordere. Disse åndssvake tomsinger. Disse dødbringende vesener. En fascistisk minoritet…”iv Boudjedras opprørte, voldsomme angrep mot integrismen og mot de vestlige kreftene som lot integrismen herje, ble ikke hørt internasjonalt. Kanskje fordi han også minnet oss om at den internasjonale integrismen ble framelsket, finansiert og hjulpet på alle måter av USA under Afghanistan-krigen, og at USAs olje-allierte, Saudi Arabia, spilte en rolle i spredningen av den terroristiske integrismen som var “like unektelig som slu”.
Reaksjonær allianse
Ibn Warraqs bok gjenspeiler på sett og vis alliansen mellom de mest reaksjonære kreftene i Vesten og i muslimske land. Mens muslimske feminister kvinner og menn framhever og legger vekt på alt i religiøse tekster og tradisjoner som styrker kvinnenes stilling og frihet, gjør de mest reaksjonære muslimer og folk som Ibn Warraq det stikk motsatte. Generelt sett synes vestlige medier å være svært opptatt av spørsmål om kvinner og islam, men usynliggjør det som ikke passer i det dominerende verdensbilde.
Som et aktuelt eksempel: For et par uker siden annonserte Marokko en revisjon av familielovgivningen. Den regjeringsvennlige pressen i landet snakker om “revolusjon”, og mener at reformene stadfester en juridisk, politisk, sosial og kulturell likestilling mellom kjønnene. En kjent figur fra den legale fundamentalistiske opposisjonen hilser endringene velkommen og sier at “Kongens tale er inspirert av en intelligent nylesning av de hellige tekstene” en nokså oppsiktsvekkende uttalelse fra denne kanten. Andre er mer kritiske og understreker at full juridisk likestilling likevel ikke er oppnådd i Marokko de minner om at det er mer enn førte år siden kvinner i Tunisia fikk en juridisk likestilt status. Kongen blir også kritisert for å ville ta æren for endringene, mens de egentlig er et resultat av en lang kamp ført av marokkanske demokrater og feminister, som i 1991 hadde samlet tre millioner underskrifter i landet for å endre familielovgivningen. En tøff politisk kamp med andre ord, og millioner av folk som simpelthen har forsvunnet ut av Ibn Warraqs verden. (Den norske pressen har hittil ikke hatt en linje om dette heller. Hvor interessert i muslimske kvinners frihet er vi egentlig?
Det er vanskelig å forstå hvordan Humanist forlag har tenkt seg at en slik dogmatisk bok kunne fremme en kritisk debatt. Den er i sin essens fundamentalistisk.
i Laugier de Tassy, Histoire du Royaume dAlger, 1724, opptrykk Editions Loysel, Paris, 1992.
ii Norsk Innvandringshistorie, s. 397-98
iii Med et par unntak, som når han skriver at han vet av egen erfaring at man kunne gå på bordell i Algerie under ramadan i 1990 men til det trengs det ingen muslimsk bakgrunn.
iv FIS de la haine, Paris, Editions Denoêl, 1992. Det andre sitatet fra etterordet fra 1994.
(Opprinnelig publisert i Ny Tid 01.11.03, re-publisert med forfatterens tillatelse)
