Taler hodeplaggets sak

Det er bare Ny Tids utsendte som bestiller varm drikke på den lille kafeen et steinkast unna moskeen i Åkebergveien i Oslo. Amber Khan – talskvinne for World Islamic Mission og kjent blant annet fra TV-debatter om innvandring og integrering – faster nå som det er Ramadan.

– Det er ikke så vanskelig å la være å spise og drikke nå når dagene er så korte. Men jeg lurer på hvordan det blir når Ramadan faller sammen med de lange og lyse sommerdagene. Sist det skjedde var jeg barn, og da fastet jeg ikke, ler Amber.

Den gang, da hun var barn, bodde hun på Stovner. Og det gjør hun nå også. Amber er andregenerasjonsinnvandrer, født og oppvokst i Norge.

– Da jeg var liten hadde jeg omtrent bare norske venner. Som barn sa jeg aldri at jeg var pakistaner. Barn er fargeblinde, sier Amber, som nå er 25 år gammel og tar hovedoppgave om Midt-Østen på Universitetet i Oslo.

– Har tilpasset seg

Foreldrene hennes flyttet fra Lahore i Pakistan til Norge på 1970-tallet. Men bakgrunnen er mer broket enn som så: Opprinnelig er deres forfedre pashtunere fra Afghanistan. Derfra flyttet de til India hvor de holdt hus i Punjab i flere generasjoner, til de måtte flykte til Pakistan etter at britene ga opp koloniherredømmet, og muslimer og hinduister delte den indiske kronjuvelen i to.

Men for Amber har Norge vært hjemlandet, det trygge landet og kulturen hun er født inn i.

– Foreldrene mine måtte derimot sette seg inn i en ny kontekst, en ny kultur. Her var det mye fremmed, mens deres egen kultur var det som var trygt. Det ble derfor viktig for dem å føre kulturen sin videre. De ønsket at jeg og mine fire søstere skulle ha forståelse for den, forteller Amber.
Foreldrenes ønsker og ungdommelig opprørstrang var imidlertid ikke alltid like forenlig. Diskusjoner og krangler om ting som det å gå ut på byen med venner og det å ha kjæreste fant også sted hjemme hos familien Khan. Men etter som årene gikk, skjedde det en utvikling, en tilpasning til norske forhold.

– Den eldste søstera mi fikk ikke en gang lov til å bli med på leirskole. Foreldrene mine var utrygge på dette, de var ikke vant til det fra Pakistan. Men da jeg kom i den alderen fikk jeg være med på alt fra leirskole, skoleball og fester hjemme hos venninner. Foreldrene mine gikk absolutt gjennom en veldig utvikling, sier Amber.

Og forandringen skjedde ikke bare i forhold til barna. Da moren kom til Norge var hun vant til å gå i burka, det heldekkende klesplagget som skjuler alt fra kvinnelige former til ansikt.

– Men nå har hun tilpasset seg, nå går hun bare med hodeplagg. I Koranen står det at vi skal bruke vårt intellekt til å utvikle Islam til det beste for menneskene, sier datteren.

– Vanskelig dilemma

For Ambers del har utviklingen – når det gjelder hodeplagg – gått i motsatt retning.

– Jeg var 21 år da jeg av egen fri vilje begynte å gå med hijab. Jeg gikk på koranskole og lærte at kvinner skal dekke til hodet og gå kledd sømmelig, akkurat som menn også skal gjøre det. Hodeplagget blir et symbol for meg, min identitet. Ellers går jeg som du ser med olabukser og vestlig antrekk. Det gjør jeg fordi jeg er født og oppvokst i den norske kulturen, ikke fordi jeg tilpasser meg.

Amber mener at det å nekte noen å gå med hodeplagg kan sammenlignes med det å tvinge noen til å gå med hodeplagg, slik vestlige kvinner på besøk i Iran kan oppleve. Tvang er like uetisk, uansett hvilken vei det går.
Men hva da med burka i skolen, skal man godta at elever dekker ansiktet til så verken lærere eller medelever kan se hvem du er – for å unngå tvang? Amber tar en lang tenkepause før hun svarer.

– Jo, jeg må være ærlig å si at dette er et vanskelig dilemma. Og jeg har ikke noe løsning på det nå. Selv kommer jeg aldri til å gå i burka, jeg er komfortabel med sjal.
Å dømme andre eller støte noen bort er ikke Ambers misjon.

– Jeg har venninner som går i singlet, noe jeg ikke gjør. Mine søstere bærer ikke hodeplagg, men praktiserer Islam like mye for det. Mor ble glad da jeg begynte å gå med hijab. Men hun er like glad i alle barna, sier Amber, som mener at hvis alt hadde stått klart og tydelig i Koranen, så hadde det ikke vært diskusjoner i muslimske miljøer.

Likevel, hovedprinsippene i Islam vil aldri forandre seg, tror hun. Forbudet mot å drikke alkohol og at påbudet om at kvinnene skal dekke til hodet vil for eksempel alltid være en del av religionen.

– Islam er for utvikling

Har da Erna Solberg, Høyrestatsråden med ansvar for flyktninger og innvandrere, rett i at muslimene i Norge ikke er moderne nok? Amber rister på hodet med tanke på utspillet forrige uke.

– Solbergs utspill var lite konstruktivt. Og ærlig talt forstår jeg ikke hva hun mener. I Islam står utvikling sentralt, man skal bruke intellektet. Visse ting, slik som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, er kulturrelatert og har ingenting med islam å gjøre. Og kritikken mot imamer i Norge; hvor gode eller dårlige de er til å integrere seg er ikke et religiøst spørsmål, mener Amber.

Hun har ingenting imot at det fokuseres på integrering, bare man samtidig gir rom for forskjellene. Men hun er lei av å måtte stå skolerett for ugjerninger som begås her i landet og andre steder i verden.

– Folk prøver å ansvarliggjøre oss for alt fra æresdrap i Sverige til forholdene i for eksempel Saudi Arabia og Iran. Etter terrorangrepene 11. september blir alle muslimer skåret over en kam. Tenk om nordmenn hele tiden måtte svare for det protestantene gjør i Nord-Irland, utfordrer Amber.
Problemet, mener hun, er at folk ikke klarer å skille religion fra kultur.

– Omskjæring av jenter er en tradisjon i noen afrikanske land som ikke har noe med Islam å gjøre. Æresdrapet i Sverige handlet heller ikke om Islam, den tyrkiske familien var ikke en gang muslimer. Og det første æresdrapet i Sverige ble faktisk utført av en kristen palestiner. Likevel er det muslimske jenter i Norge som opplever å bli spurt om de skal tvangsgiftes eller om de er omskåret.

“Muslimsk utseende”

Mye av ansvaret for dette vrangbildet av Islam – mener Amber – må pressen bære. Sensasjonsoppslag og massive dekninger som ikke gir et helhetlig bilde bidrar til fremmedfrykt. Ikke minst er hun opprørt over at media absolutt skal framheve opprinnelseslandet – hvis det er snakk om kriminelle.

– For litt siden – jeg tror det var i Dagbladet – ble en kriminell beskrevet med ordene “mann med muslimsk utseende”. Hva er det for noe? Er alle med skjegg Osama bin Laden og farlige, spør Amber.

Heller ikke kvinnebevegelsen går fri for kritikk.

– De som sier at hodeplagg er kvinneundertrykkende er etnosentriske. Spør kvinnebevegelsen i Midt-Østen om hva de mener. Koranen sier ikke bare at kvinner skal kle seg sømmelig, den sier det samme om menn, sier Amber.
Og selv om hun ikke går med det selv; å fordømme bruken av burka som kvinnefiendtlig er heller ikke opplagt.

– Mange assosierer burka med Taliban og tvang. Og hvis det skjer under tvang, er det undertrykkende. Men moren min gikk ikke med burka fordi det ble tvunget på henne. Før var det naturlig for henne å gå med burka, nå er det ikke naturlig lenger, forsvarer Amber, som mener at burka som en eldgammel tradisjon ville vært borte hvis den var så kvinneundertrykkende som mange vil ha det til.

– I Tyrkia er det forbud mot at kvinner bærer hodeplagg. Hvor er kvinnebevegelsen i forhold til dette? Er det ikke snakk om å få lov til å gå som man vil, spør talskvinnen for World Islamic Mission.

– Sex og kvinnekropp

Ambers Midt-Østen-studier har brakt henne til Egypt, hvor hun studerte arabisk i Kairo. Hun beundrer kvinnebevegelsen i landet.

– Nawal Sadawi, en sekulær kvinneaktivist i Egypt, har stilt spørsmål om det ikke tvert i mot er vestlige kvinner som er undertrykte gjennom den voldsomme fokuseringen på sex og kvinnekropp. Kvinner framstilles mange ganger bare som en gjenstand, mener Amber, som til tross for utfall mot kvinneaktivister, mener at de fleste ikke er etnosentriske.
– Jeg synes det har vært mange fryktbare diskusjoner. Alle kan ikke være enige om alt. Å være liberal er å være åpen for ulikheter. Diskusjoner er ikke farlige, de er fruktbare, sier Amber.

En gruppe er hun imidlertid ikke så begeistret for; Human Rights Service med Hege Storhaug og co.

– Jeg synes det er vanskelig å diskutere med dem. De gjør et arbeid for å hjelpe jenter, men de har valgt konfrontasjon, ikke dialog. De ønsker ikke å skape forståelse, mener Amber.

Det er viktig for den unge norskpakistanske kvinnen å få folk til å forstå at Islam ikke er en motsetning til menneskerettighetene. Men flere land og regimer som hevder å styre etter Islams lære er ikke akkurat Amnesty Internationals beste barn?

– Mange bruker Islam som en religiøs kappe for å legitimere handlinger, som for eksempel Saudi Arabia, Iran og Taliban. Samtidig henger ofte disse handlingene sammen med andre ting som kultur, kolonifortid, kriger og økonomisk elendighet. Jo, det er feil og farlig å misbruke religion. Men for min egen del er det også viktig å få sagt at mangelen på demokrati i Saudi Arabia og Talibans kvinnesyn ikke har noe med Islam å gjøre.

– Skyter seg selv i foten

Når Amber ser 10-20 år framover i tid, tror og håper hun på en positiv utvikling i samkvemmet mellom storsamfunnet og minoriteter i Norge.

– Vi som er født og oppvokst her i landet har ikke noen barrierer. Kommer det kritikk mot oss tar vi til motmæle, sier Amber, og håper bryningen av meninger fører til en utvikling.
Hvis derimot Fremskrittspartiets politikk og danske tilstander vinner fram, er hun meget skeptisk.

– Hvis det går i dansk retning, hvis det blir egne regler for minoriteter, da skyter de seg selv i foten. Vårt trossamfunn er åpent for samarbeid med myndighetene og for retningslinjer og tiltak. Men det er oss det gjelder, vi vil være med å legge premissene, sier en kampklar Amber.
Et eksempel på det motsatte er etter hennes mening forslaget om å innføre forsørgerkrav for familiegjenforening for personer under 23 år.

– I Danmark har de innført en slik aldersgrense på 24 år. Der drar folk i stedet til Sverige for å gifte seg, eller til sine hjemland og blir der til de er gamle nok til å komme tilbake. Dette vil over hodet ikke hindre tvangsekteskap. Jeg benekter ikke at problemet med tvangsekteskap – som for øvrig er fullstendig i strid med Islam – finnes. Men en slik lov kommer aldri, aldri til å fungere, slår Amber fast.

I sommer var hun med på å feire bryllup til fem venner i hennes egen alder. Trenden er at innvandrerungdom venter til har blitt eldre og er ferdig med utdannelse. Selv har hun ennå ikke funnet sin utkårede.

– Jeg kan velge selv hvem jeg vil gifte meg med, også med en norsk gutt. Men jeg skal være ærlig å si at foreldrene mine helst skulle sett at jeg valgte en fra min egen kultur. For meg er det viktig at han er muslim, sier Amber.
Så ler hun. Studiene på universitetet og arbeidet i World Islamic Mission tar det meste av tiden. En ektemann får vente.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid 15. november 2003. Re-publisert med forfatterens tillatelse)