- Flink på tross av skolen? - 05.11.2007
- Film fra Sør gir håp - 18.10.2007
- Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg - 20.09.2007
Det kan vi lese i det nylig utgitte tre-binds-verket Norsk Innvandringshistorie. Fri innvandring til Norge var en realitet fra 1860 til 1917. Norge hadde ingen lov om statsborgerskap. Alle innvandrere kunne bli norsk i juridisk forstand etter bare to til tre år – det var ikke engang nødvendig å sende en søknad. 1917 ble pass- og visumstvangen for innvandrere gjeninnført på grunn av den utbredte spionfrykten under første verdenskrig.
Opphevelsen av passtvangen i 1860 var ikke noe kontroversielt, skriver historiker Jan Eivind Myhre. Lovkommisjonen uttalte i 1859 at Norge burde oppmuntre forbindelser med fremmede. Passtvang og grensekontroll ble sett på som noe anakronistisk, noe som tilhørte despotiske regimer. Folk hadde rett til å flytte på seg når de hadde behov for det. Kommunikasjon var et utvetydig gode, enten det skjedde i form av varer, ideer eller mennesker. Flytting var godt for økonomien, men også godt for folks mentale tilstand, ble det argumentert.
Hvorfor denne åpenheten?
Denne liberaliteten var en europeisk strømning. Mellom 1857 og 1863 vedtok de fleste stater i det vestlige og sentrale Europa lignende bestemmelser.
Åpenheten skyldes ikke bare utviklingsoptimismen. 1800-tallet var prega av demokratiske revolusjoner som satte fri migrasjon på dagsorden. Den franske revolusjonskommiteen av 1793 hadde faktisk invitert alle mennesker som ønsket å flykte fra tyranni, til å finne ly i den franske republikk.
En tenkte også annerledes om identitetsspørsmål. En vanlig oppfatning idag går ut på at identitet går i arv: En blir født som nordmenn eller tysker. Før i tida var identitet knyttet til bostedet: Innvandrere som har bodd i Norge en stund, var i de flestes øyne nordmenn. Også i Grunnloven sto det skrevet at det var bosted og ikke fødested som bestemte hvor en hørte hjemme og hvilke rettigheter en har.
“Å gjøre adgangen til retten til statsborgerskap så lett som mulig”
Mot slutten av århundret kom disse liberale holdningene sterkere og sterkere under press. Men det skyldtes ifølge Jan Eivind Myhre ikke nasjonalistiske strømninger som vant terreng i Europa. Det kom flere og flere meldinger om at utlendinger kjøpte opp norske fiskevær, gruver og større eiendommer. Norges første Lov om statsborgerrett av 1888 framstår heller som en tidlig konsesjonslov, skriver Myre: Den delen av loven (§9) som handlet om at bare norske statsborgere kunne erverve norsk eiendom ble betraktet som den viktigste.
Riktignok måtte innvandrere fra året 1888 søke om norsk statsborgerskap. Likevel tok myndighetene det ikke alltid så nøye og framhevet at det er “lovens forutsetning å gjøre adgangen til retten (til statsborgerskap) så lett som mulig”.
Et viktig unntak som må nevnes er kvenene i Nordnorge som ble utsatt for en hardhendt fornorskningspolitikk. De ble sett på som mulige representanter for finskhetsbevegelsen og undersåtter av tsaren i Russland og dermed som en sikkerhetspolitisk trussel.
“Kriminelle svenskere”, kapitalismen og strengere innvandringspolitikk
Utviklingen mot en strengere innvandringspolitikk kan knyttes til utvklingen av en kapitalistisk økonomi som er preget av lønnsarbeidere. Det kom ikke lenger bare fagfolk til Norge, men mer og mer eiendomsløse arbeidsfolk fra landdistriktene og arbeidsfolk fra utlandet. Mange steder ble det kamp om arbeidet. Her utgjorde innvandrete arbeidssøkere en trussel. Frustrasjonen rettet seg spesielt mot unge svenske menn som strømmet i tusentall over deler av landet og underbød de lokale arbeiderne på lønna.
Denne utviklingen munnet ut i Norges første Fremmedlov i nyere tid. Fra 1901 måtte alle utlendinger skaffe seg en oppholdsbok hos Politiet. Hvis innvandreren ikke kunne bevise at han kan forsørge seg selv, kunne han utvises. Meningen var å verne arbeidsmarkedet ved å kontrollere innvandringen. En ønsket – som Myhre skriver – “å holde ute vagabonder og dagdrivere, kriminelle og drikkfeldige som man mente stadig strømmet over grensen fra Sverige”.
Men fortsatt var passplikten ikke innført og det var lett og bli norsk statsborger. “1900-tallet skulle komme til å by på en annen historie”, avslutter Myhre.
