I juni i år vedtok Stortinget på bakgrunn av et privat forslag fra representanter i Ap, SV, Sp, KrF, H og Frp, at ekteskapsloven skal endres slik at alle i dette landet skal ha rett til å skille seg fra sin ektefelle, og at denne skilsmissen skal være gyldig uansett religiøs tilhørighet. Lovendringen i ekteskapsloven (lov 4.juli 1991 nr.47) lyder som følgende: (§ 7 ny bokstav 1) Hver av brudefolkene skal hver for seg erklære på ære og samvittighet at ekteskapet er inngått av fri vilje, og at de anerkjenner hverandres like formelle rett til skilsmisse.
I tillegg ble flere andre regelendringer foreslått på bakgrunn av at stadig flere i Norge inngår ekteskap i utlandet. Ekteskapskontrakten legges til grunn for lovlig innvandring. Disse ekteskapskontraktene trenger nødvendig ikke å korrespondere med norsk lov. For eksempel er det i den pakistanske ekteskapskontrakten (pakistanere er den største innvandrergruppen i Norge) et eget punkt (nr.18), hvor det står følgende: Whether the husband has delegated the power of divorce to the wife. If so, under what conditions. (Hvorvidt ektemannen har delegert skilsmisserett til hustruen. Hvis ja, under hvilke omstendigheter). Regelen i Pakistan er at dette punktet strykes. Den norske ambassaden i Pakistan bekrefter at de ikke kan huske å ha sett en eneste søknad om ekteskapsinnvandring der dette punktet er fylt ut. Når kvinnen ikke har fått delegert rett til skilsmisse, er hun da også på mange måter prisgitt mannen for å (eventuelt) bli løst fra kontrakten. Nekter mannen hennes skilsmisse, har hun en lang og strabasiøs vei å gå for å (eventuelt) bli skilt. Mannen på sin side kan svært enkelt skille seg, uavhengig av hva kvinnen måtte mene.
At en kvinne ikke har samme rettigheter som en mann fra å bli løst fra en ekteskapskontrakt, strider etter vår oppfatning med både ulike konvensjoner og norske lover. I tillegg åpner det for en rekke andre problemer: Om kvinnen er lovlig skilt etter norsk lov, oppfattes hun likevel som gift – både her i miljøet og i landet der ekteskapet ble inngått. Hun vil med andre ord ikke kunne gifte seg med en annen innen sitt miljø, og hun kan bli tiltalt for bigami i landet hun ikke oppnår skilsmisse fra. En mann vil ikke få disse problemene, også fordi det i mange land er tillatt med flere koner. Og nettopp dette åpner for nye problemer: I og med at en skilsmisse etter norsk lov ikke oppfattes som gjeldende, kan et ektepar skille seg etter norsk lov samtidig som mannen henter ny(e) kone(r) i utlandet. Dette er en praksis vi kjenner til, og som igjen utløser nye lovbrudd i Norge, som for eksempel bigami og urettmessige trygder.
De sentrale spørsmålene i denne sammenheng er: Skal norsk lov gjelde for alle som har lovlig opphold i Norge, uansett om du er kvinne eller mann, etnisk norsk eller utlending? Skal alle i Norge som ønsker det, uavhengig av hvilken grunn, ha mulighet til å få innvilget skilsmisse, og skal denne skilsmissen være gyldig uavhengig av hvilket religiøst trossamfunn vedkommende måtte tilhøre? Skal de eventuelle praktiske eller etiske problemer som en legal skilsmisse etter norsk lov medfører for ulike religiøse retninger, være noe det aktuelle trossamfunnet må forholde seg til, eller skal norsk lov tilpasses trossamfunnene?
Åpenbart er det delte meninger: For eksempel har muslimske talspersoner uttalt at skilsmisseproblematikken er et “internt anliggende” som de vil ordne opp i selv, for eksempel ved opprettelse et Shariaråd eller Shariadomstol i Norge. Katolikkene i Norge vil heller ikke ha denne skilsmisseretten nedfelt – fordi katolikkene ikke har lov å skille seg (hvilket i alle fall betyr at de har de samme rettigheter, eller mangler på sådanne). Langt alvorligere er det at mye tyder på at de samme gruppene setter religionen over norsk lov. Dette ser vi også i en av uttalelsene som er kommet til lovendringen, der det heter: . (forslaget) argumenterer for Stortingets rett til å overprøve den lære og praksis troende oppfatter som åpenbarte, gudommelige sannheter. Indirekte fremstiller man dermed Gud(er) og åndelige sannheter som noe som kan reformeres på linje med trygdevesenet. (B. Thorbjørnsrud, Det muliges kunst:35).
Samtidig stilles det spørsmålstegn med hva man skal gjøre i forhold til andres lands regelverk. I noen land er det ikke lov å skille seg (eksempelvis Chile, Filippinene, Malta), mens det altså i andre land ikke er er samme rettigheter for kvinner og mann. Etter vår oppfatning er det slik at Norge vanskelig kan endre andre lands lover og regler, men vi kan sette krav som påser at våre egne etterleves. Med andre ord bør det kunne settes krav om at en ekteskapskontrakt som ikke oppfyller skilsmisserettighetene, skal kunne påføres disse for å være gyldig i Norge. Hvis et slikt ekteskap går i oppløsning, og en eller begge av partene søker om ny familiegjenforening gjennom et nytt ekteskap, må Norge kunne gjøre krav på en dokumentert skilsmisse fra det landet der ekteskapet er inngått. Eksisterer ikke skilsmissemuligheter i det aktuelle landet, vil det da også kunne medføre at vedkommende ikke kan forvente å få ny familiegjenforening i Norge. Det vil for øvrig ikke være noe problem å gifte seg her, da den norske skilsmissen er legal.
Det er mange momenter i dette som er gjenstand for diskusjon, men etter vår mening er ikke spørsmålet hvorvidt norske lover og regler skal gjelde eller ikke, men hvordan dette skal løses i praksis. Langt på vei synliggjør denne problematikken en av de sentrale utfordringene i et fleretnisk Norge.
Kommunal- og regionaldepartementet har sendt denne saken på høring. Etter vår oppfatning handler den ikke lenger “bare” om skilsmisserettigheter, den handler også om Norge hovedsakelig skal være en sekulær eller teokratisk stat.
(Opprinnelig publisert i Stiftelsen Human Rights Service (HRS) 06.11.2003, re-publisert med forfatterens tillatelse)
