- Hva sier Koranen om hijab? - 12.09.2016
- Til minne om Odd Børretzen - 06.11.2012
- Hva sa Solberg og hvordan sa hun det? - 11.12.2003
– Et forsøk på å “lese” Erna Solbergs utsagn om islam og modernisering fra et anti-orientalistisk perspektiv
Det er ikke alltid lett å forholde seg til ting som skjer rundt oss, ikke lett å danne sin egen mening, ikke lett å være et reflektert menneske Uendelig mye informasjon er tilgjengelig for oss i dette århundre, i dette samfunn. Men det er noen alvorlige problemer med denne informasjonen: informasjonen er massiv, omfattende, til dels vanskelig, til dels overfladisk, popularisert, filtrert, ofte subjektiv og forfalsket. Skal vi da la være å ha egne meninger? Hvis ikke, hvordan og hvorfor skal vi ha egne meninger? Hvordan skal vi tolke?
“Livet er et eventyr som er nødt til å tolkes”, sier den kvinnelige tyrkiske litteraturforskeren Jale Parla i en artikkel om en av Orhan Pamuks romaner.
Og “enhver tolkning er nyskapning”. Å være et verdig og reflektert menneske som er i stand til og tør å tolke og handle deretter, er noe av det mest ambisiøse målet en kan sette for seg. Men så er det jo nettopp dette som gjør livet verdt å leve! Et godt alternativ til gjeldende troer, normer og verdier er å realisere “det skapende menneske”. Dette kan være en så vel personlig som politisk målsetning. Sult etter kunnskap for å tilfredstille behovet for å skape, samt humanisme som inspirasjonskilde, burde kunne ta oss dit vi burde (ønske å) være som individer av dette århundre. Hvis vi så klarer å forvandle tolkningene våre, sette våre intellektuelle frambringelser til handling spiller vi vår rolle som forbipasserende i en verden som er mange ganger større og permanent enn oss, på en verdig måte.
Dette er det som Edward Said anser som intellektuelles ansvar. Intellektuelles ansvar ligger i å “utvide diskusjonsfeltet”. Altså, vi kan ikke nøye oss med enkle forklaringer, vi er nødt til å vite, danne oss et perspektiv slik at vi kan finne sammenheng i tilsynelatende uavhengige hendelser som skjer rundt oss og vårt ansvar ligger i å si det hittil usagte.
Edward W. Said (1935-2003) var palestinsk-amerikansk litteraturforsker og politisk aktivist. Han var professor i sammenlignende litteraturvitenskap og kulturstudier ved Columbia-universitetet i New York da han døde i år. I USA og Israel ble han stemplet som “professor i terror” pga. hans forsvar for palestinsk selvbestemmelse og for én-statsløsning selv om han var en kritisk motstander av Arafat og hans metoder, og den islamske fundamentalisme. I sitt 30-års lange og utrolig produktive forfatterskap, skrev han hovedsakelig om fire temaer (1) : Forholdet mellom tekst og verden, Vestens forestillinger om islam og Orienten, de intellektuelles rolle og ansvar samt Palestina-konflikten. I sitt hovedverk, Orientalisme: Vestlige forestillinger om Orienten (1978), bruker Said Foucaults diskursbegrep til å beskrive orientalismens arkiv av litterære og vitenskapelige tekster som siden middelalderen har konstruert «Orienten» ved å gjenta klisjeer om Orienten utallige ganger.
En diskurs etableres når et felt avgrenses, normer for hvordan dette feltet skal behandles, og når teorier og grunnbegreper fastsettes(2). For eksempel diskursen om de sinnslidende skapte de sinnslidende som kategori; den skapte vår virkelighetsforståelse om sinnslidende. Said viser hvordan den orientalistiske diskursen skapte Orienten og orientaleren som annerledes, underlegen og farlig, mens likheter, innflytelser og forbindelser mellom Vest og Øst har blitt utelukket. Og selv om Vestens diskurs på islam har endret seg gjennom århundrene fra å ta den som en forfalsket og syndig til en irrasjonell, umoderne og senere en farlig religion, anså den Islam alltid som en statisk religion som alltid har vært den samme.
Said illustrerer hvordan vitenskap henger sammen med politikk; han kritiserer orientalistene, de vestlige vitenskapsmennene som har arbeidet med Østen, for å ha bidratt til Vestens politiske og militære dominans, og styring av Orienten. Han forsøker også å vise at europeisk kultur ble styrket og fikk en sterkere identitet ved å se seg selv som en motpol til “den andre”.
Erna Solberg uttaler seg: “Islam må moderniseres!”
I Solbergs uttalelse i Aftenposten 4. november i år og i en del kommentarer som er kommet til den (3), ser vi hvordan orientalismen som diskurs fortsetter å eksistere i dag også i Norge:
1) Orientalismen gjentar seg i hennes ord ved å bygge videre på en innbilning og en generell oppfatning som Vesten har om Islam: “Islam bør moderniseres”. Vi vet ikke hva hun tenker på med “modernitet”, men hvis hun i beste fall eller forhåpentligvis tenker på et sinnstilstand, så kan man diskutere hvor lite moderne dagens islam (i Norge) er. Solberg støtter seg på gjeldende klisjeer om islam som en umoderne religion uten å definere eller forsøke å definere hva modernitet er og hvor islam i Norge er i forhold til denne definisjonen. Hun skaper et bilde av muslimene basert på gamle stereotypier og enkle kategorier.
2) Modernitet er et konsept som Vesten (og åpenbart Solberg også) føler å ha et naturlig monopol på. Når Amber Khan, talskvinne for World Islamic Mission, forteller til Aftenposten at hun ikke forstår hva Solberg mener når statsråden sier at norske muslimer skal modernisere sin islam, så er det sannsynligvis to ting Amber Khan ikke forstår: hva er moderne og hva innebærer å modernisere islam? To helt kloke og legitime spørsmål som bør stilles for å avdekke og umyndiggjøre orientalismens “etablerte diskurs”.
Islam selv, særlig siden Napoleons invasjon av Egypt i 1798, har diskutert modernisering. Noen har nektet totalt at det skal skje noen modernisering og har sett den islamske kultur som overlegen og selvforsynende; mens noen andre har forsøkt å skape en syntese ved å adoptere det som er brukbart i vestlig modernisme og samtidig beholde sin religion og identitet. Noen har ment at visse egenskaper ved islam burde understrekes på vei til å modernisere islam: tenkning med røtter i tro, intet presteskap og ingen etablert kirke, individuell tolkning av Islam, kalt ijtihad, og til slutt demokrati.
Hva slags modernisering ønsker Solberg fra muslimer som bor i Norge? En der ijtihad-tradisjonen er bevart eller en vestlig modernisme? Hvilket “nivå” tror hun muslimene i Norge ligger på? Og ser hun ikke at de ikke kan og bør reduseres til ett stereotypt samfunn, alene av den grunn at de kommer fra ulike land som praktiserer Islam på ulike måter?
Orientalismens særpreg ligger nettopp i sin “evne” til å tolke Orienten eller islam uten å ha nok kjennskap og primært ved å basere seg på andres tolkninger. Det er dette vi ser hos Solberg og i Valdres-avisa!
3) Ved å fortelle hva som bør gjøres med Islam, deler hun enda en holdning med andre orientalister, nemlig å vite eksakt hva som er til orientalerens beste. “Orientalisten ser det alltid som sin oppgave å omdanne Orienten fra noe til noe annet: han gjør det for sin egen skyld, for sin kulturs skyld og av og til for det han mener er orientalerens skyld,” sier Said. Solberg ser det som sin oppgave å omdanne islam (eller muslimer): hun gjør det for majoritetsamfunnets skyld, for dets kulturs skyld og kanskje for det hun mener er muslimenes skyld.
Hvordan har Vesten klart å skape en slik overlegenhet? “Denne omdanningsprosessen er disiplinert: det undervises i den, den har sine egne foreninger, tidsskrifter, tradisjoner, ordforråd, retorikk, alt sammen grunnleggende knyttet til og utrustet av de rådende kulturelle og politiske normer i Vesten,” mener Said. Er det da så unaturlig å forvente at en statsråd i Norge ikke skal være påvirket av dette “mitt store jeg” som det har tatt minst seks hundre år for Vestens orientalister og dens politikere å bygge opp?
4) Selv om Solberg ikke sier det åpent, hjelper hun til med å rendyrke en del andre klisjeer også. Hun sier at imamene ikke forstår det norske samfunn, men det mest på grunn av manglende kompetanse. Men så kommer det en kommentar fra andre som nå tør å fortelle hva de har i hjertet sitt. Siden først statsråden deres kan nevne at imamene som ikke forstår ting, så kan de også gjøre det, som i Valdres-avisa: “Men realismen i Erna Solbergs utspill må det nok likevel stilles store spørsmålstegn ved. Representanter for islam har allerede uttalt at de ikke forstår hva hun mener, og at deres prester – imamene – har mange års utdanning blant annet for å forstå den vestlige verdens tenkemåte.” Altså, Valdres-avisa sier at imamene ikke forstår det norske samfunn, men det til tross for kompetanse! Det må altså være en annen grunn til at de ikke forstår: Fordi de har en helt annen tenkemåte (i beste fall) eller fordi de er for lengst “tapte” og ikke vil / ikke kan forstå?
At orientaleren har en “helt annen tenkemåte” er heller ikke et uvanlig element i orientalismens diskurs. For over hundre år siden, skrev Cromer, en av teoretikere bak Englands okkupasjon av Egypt i 1882, en tekst hvor han omtaler orientaleren som underlegen rase med orientalsk mentalitet: “Europeeren er resonnerende; hans fremstilling av fakta har ikke snev av tvetydighet; han er en medfødt logiker, selv om han ikke har studert logikk; han er medfødt skeptisk og krever bevis før han vil godta sannheten i en påstand; hans skolerte intelligens arbeider mekanisk. Orientalerens psyke derimot som hans pittoreske gater, enestående i sin mangel på symmetri. Hans tenkning er av en sjokkerende art. ( ) De er ofte ute av stand til å trekke de mest åpenbare konklusjoner av enkle premisser de kan vedgå er sanne. Forsøk hardt å få en hvilken som helst egypter til å fastslå et faktum. Hans forklaring vil vanligvis være lang og mangle klarhet. Han vil sannsynligvis motsi seg selv et halvt dusin ganger før han har fortalt ferdig. Han vil ofte bryte sammen under den mildeste form for kryssforhør.”
Altså, ikke hva hun sier, men hvordan hun sier det
“Vi kan alle ønske modernisering og reform av islamske institusjoner, men det må skje – som alltid når det gjelder reform – blant holdningsendringer blant dem det gjelder. Dette er ikke noe som kan pålegges utenfra, men må skje gjennom samarbeid,” sier Kari Vogt i Nrk.no 4. november i år og legger til: “Det er en sterk tendens til å være problemorientert når vi snakker om islam. Vi glemmer å fremheve begavelsene og de ressursene som den nye befolkningen representerer. Hvis ikke disse ressursene blir forvaltet på en klok måte, kan vi miste viktige bidrag til den vesteuropeiske kulturen. I Frankrike og Storbritannia finnes en ny generasjon av forfattere og musikere som har bakgrunn fra muslimske samfunn. Vår tids folkevandring er i ferd med å omforme det sosiale landskapet i Vest-Europa. Det er viktig å knytte denne forandringen til muligheter, ikke bare til problemer.”
Kari Vogt snakker også om Islam og modernisering. Hennes og Solbergs måte “å si det på” er helt forskjellige. Bare for å nevne noe: der Kari Vogt er inkluderende (se ordet “samarbeid”), er Solberg ekskluderende (“Vi må få de muslimske miljøene til å konstatere at de ”). Og der Kari Vogt snakker om muligheter (“(deres) viktige bidrag til den vesteuropeiske kulturen ”), snakker Erna Solberg om problemer.
Solbergs holdning er et eksempel på orientalistens holdning: den er ikke begrunnet, er overlegen og ikke minst, ekskluderende. Men hun overgår også orientalistene; hun er utillatelig arrogant når hun sier ” Vi må få de muslimske miljøene til å konstatere at de lever i Europa, at de er en minoritetsgruppe og må bidra med noe.”
Ingen statsråd kan “minne” en del av sitt folk på eller “få dem til å konstatere” at de er minoriteter! Ifølge internasjonal lov har innvandrere og minoriteter rettigheter og skal behandles likt med norske borgere. En statsråd kan mene hva hun vil i tankene sine, men hun kan ikke kreve noe spesielt fra en spesiell gruppe fordi de er minoriteter.
Kjernen i fredelig sameksistens ligger på toleranse, respekt og gjensidig kompromiss. Når kulturer kommer i konflikt til hverandre, bør det inngås kompromiss både fra majoritet og minoritetssamfunnet. “Nå skal dere gjøre som jeg (vi) sier fordi dere er minoriteter”, derimot, er en ufølsom, arrogant og ensidig måte å kommunisere med mennesker på! Solberg bør vite bedre enn dette og “Norge” bør reagere bedre på hennes orientalistiske og usolidariske utsagn enn det har gjort hittil!
(1) John Botofte 2003, på internett, http://www.leksikon.org/art.php?n=4966
(2) Berit Thorbjørnsrud, “Innledende essay” til E. Said, Orientalismen, Oslo, Kulturbiblioteket: Den norske bokklubben, 2001: 30-38
(3) En slik kommentar finnes i hjemmesidene til Valdres-avisa (http://www.avisa-valdres.no): “For oss virker det temmelig åpenbart at islam ikke har fornyet seg i vesentlig grad siden den oppstod for snart 1500 år siden. Da framstår det som logisk at en modernisering er mer enn påkrevet.”
(En kortversjon ble opprinnelig publisert i Aftenposten, re-publisert med forfatterens tillatelse)
