- Bjeller med falsk klang? - 15.12.2003
“Haarder hyldet af norske feminister” kunne den danske avisa Politiken fortelle sine lesere fredag 21. november. Den nye prisen Årets europeiske bjelleku, som den norske organisasjonen Human Rights Service står bak, ble overrekt den danske integrasjonsministeren Bertel Haarder på Frederiksberg Bibliotek med blant annet disse ordene, ifølge Politiken: “Du har vist vilje og handlekraft, og vi kan ikke se noget land i Europa, der er kommet længere end Danmark for at sikre invandrerkvinder samme rettigheder som andre mennesker”.
Hege Storhaug og Human Rights Service skal i hvert fall ha respekt for sin urokkelige vilje til å gå motstrøms. Organisasjonen mener Danmark har kommet “lengst”, andre deriblant FN mener at Danmark for tiden er europamester i korttenkthet. Høsten 2002 sendte FNs flyktningkommissariat et ti sider langt brev som kritiserte så og si hvert eneste punkt i Haarders plan for det nye Danmark. Regjeringene i Sverige, Belgia og Frankrike sendte også separate brev til den danske regjeringen. Også EU var bekymret. Den danske avisa Information kalte Haarders nye politikk for “apartheid”. I august i år advarte den danske arbeidsgiverforeningen om at kvalifiserte utlendinger nå styrte unna Danmark på grunn av tonen i innvandringsdebatten. I april ble en sogneprest dømt fordi han skjulte avviste asylsøkere, og foreningen Flygtninge under Jorden svarte med si at vi nå nærmer oss “totalitære tilstander”. I september truet Erna Solberg danske myndigheter med å skjerpe grensekontrollen fordi danskene har vegret seg for å knytte seg til EUs asylpolitikk. Og så videre.
Den danske regjeringens tøffe linjer overfor både innvandrere og asylsøkere, har også medført at støttepartiet Dansk Folkeparti har blitt mer løsmunnet i sin kamp for et mer harmonisk Danmark: “I det øyeblikk muslimer blir i flertall i demokratiske land, så vil de uvegerlig innføre diktatur, for det ligger i islams natur å dominere”. I sommer ble partiets leder, Pia Kjærsgaard, erklært “rasist” av dansk Højesteret for denne og lignende uttalelser.
Selv om Human Rights Service gir en pris til en kontroversiell politiker, betyr ikke det nødvendigvis at organisasjonen støtter Haarder i ett og alt. Skal vi tro Politiken, og Human Rights Services egen tale (www.rights.no), så er det først og fremst Haarders nye lov om at familiegjenforening ikke skal skje før en person er 24 år som gleder. Dessuten skal parets samlede tilknytning være større til Danmark enn til et annet land. Dette skal bidra til å forhindre innvandringen til Danmark, men også bidra til å hindre ekteskap mellom slektninger. Når det gjelder det siste har danskene også kommet med et nytt lovforslag som skal forby ekteskap mellom søskenbarn og tremeninger. I en høringsuttalelse fastslår FN at Danmark er på ville veier. Haarder er på kollisjonskurs med omverdenen igjen.
Danmark var i sin tid blant de mest liberale innvandringslandene i Europa. Nå er de Europas minst liberale innvandrerland. Det peker mot et problem som stikker dypere enn hvorvidt Storhaug og Human Rights Service har dummet seg fundamentalt ut. Den ene ytterligheten er ikke nødvendigvis bedre enn den andre, men der den liberale politikken gir folk en sjanse til å bevise sin anstendighet, bidrar det motsatte ståstedet ofte til å stemple folk som skyldige inntil det motsatte er bevist. Og i dag er det mye som tyder på at vi er kommet i en slik situasjon. Ikke minst når selv sindige historikere uten kvaler kan fastslå: “Men ved årtusenskifte hardnet debatten til og dreide 180 grader fra å være preget av snillisme til å få karakter av stigmatisering – særlig av muslimske miljøer” (“Norsk idéhistorie”, bind VI). I Danmark har antall asylsøkere de siste årene gått drastisk ned. Som en håndsrekning foreslo derfor regjeringen at feriegjester fra “høyrisikoland” skulle få lov til å få visum til Danmark mot en bankgaranti på 50.000 kroner. I Danmark er dette i dag snillisme. Bak nytalen skjuler ordet “stigmatisering” seg.
Så lenge innvandringspolitikken svinger fra den ene ytterligheten til den andre, er det liten sjanse for at man oppnår den normaliseringen som selv Haarder og Human Rights Service ønsker seg. Forholdet mellom kulturelle minoriteter og majoriteten handler om gjensidig tillitt, troverdighet og forutsigbarhet. Human Rights Service har til tider vært vanskelig å plassere i debatten. På den ene siden kjemper organisasjonen for de undertrykte kvinnenes sak, på den andre siden bruker de en krass retorikk som på lengre sikt vil bidra til å spre ytterligere fordommer mot de samme kvinnene.
Å gi prisen til en av Europas mest utskjelte politikere for tiden, bidrar ikke akkurat til å øke troverdigheten, selv om Haarder i sin takketale hevdet det motsatte: “Jeg synes, at det var jer, der skulle haft prisen (…) I kan gøre meget mere, fordi I er så dypt troværdige. Og jeg vil ønske, at I vil fortsætte rejsen rundt til andre europeiske lande”. En bjelle på Haarder og en på Storhaug hadde vært storartet så vet vi i det minste hvor vi har dem.
(Opprinnelig publisert i Ny Tid, re-publisert med forfatterens tillatelse)
