En side ved framveksten av den islamistiske bevegelsen på åtti- og nittitallet i Tyrkia har vært den sosiale og politiske mobiliseringen av et stort antall konservative kvinner som ikke tidligere var aktive i det offentlige rom.
De konservative islamske partiene i Tyrkia har sin styrke i nettverksbygging. De er tilstede i lokalmiljøene og organiserer allerede eksisterende nabolagsnettverk. Religionen gir organiseringen styrke og gjør det lettere for kvinner å bli med. Kvinners politiske aktivitet har vært viktig for å få de ulike islamistiske politiske partiene til makten i Tyrkia. I 2002 gikk det islamistiske Justice and Development Party av med valgseieren.
Amerikanske Jenny White har gjort etnografisk forskning i Tyrkia i perioden 1994 – 2002, primært på islamske aktivister i et arbeiderklassestrøk i Istanbul. Hun mener at den islamistiske bevegelsen har gitt kvinner nye muligheter. Muligheter til å ta utdanning eller yrkesopplæring, til å arbeide utenfor hjemmet og delta i politisk aktivitet. Kvinner deltar i aktiviteter som tidligere var mannsdominerte. Jenny White forteller også at partiarbeidet var viktig for kvinner som ikke hadde mulighet til å gå på universitetet. Det politiske arbeidet betydde en form for utdanning, et legitimt yrke, en identitet og en måte å øke egne nettverk.
Tilbake til hjemmet
Jenny White mener at den islamistiske bevegelsens forventinger til kvinner representerer et paradoks, fordi den også hevder at kvinners primære oppgaver er i hjemmet og familien. Og det er stor klasseforskjell når det gjelder kvinners valgmulighetene når de gifter seg eller får første barn.
Når islamistisk ideologi og aktivisme åpnet dører for kvinner, viste det seg å være svingdører for kvinner fra lavere klasser, forteller White. Fattigere kvinner har muligheten til å være moderne islamske kvinner som studenter, arbeidere eller aktivister til de giftet seg eller fikk sitt første barn. Da klarer de ikke lenger å opprettholde et liv som aktivist og yrkesaktiv. De må på grunn av mangel på økonomiske ressurser trekke seg tilbake til tryggheten, men også isolasjonen, i det patriarkalske familiehjemmet. Der er gjeldende verdier jomfrudom, ære, lydighet og moderskapet.
Et vanlig tema i islamistisk litteratur er nå knipen islamistiske kvinner kommer i når de gifter seg og mister stemmen de hadde som aktivister.
Skautets mange betydninger
Kvinners deltakelse i politikken har startet en diskusjon om den nye islamske kvinnen. Hun framstilles som utdannet, engasjert i samfunn og politikk og utfordrer den sekulære eliten med å presentere et alternativt moderne eliteimage og identitet. Det sentrale symbolet for den moderne islamske kvinnen er en bestemt type slør: Tesettür.
Tesettür-skautets symbolikk er motsetningsfylt. Det er et tegn på likhetstenking blant islamister og skjuler klasseforskjeller. Det signaliserer motstand mot sekulære myndigheter. Det signaliserer god moral. Det symboliserer også på den ene siden ideer om en islamsk modernitet der kvinner er utdannet, i arbeid og politisk aktive. På den andre siden refererer skautet til verdier om patriarkalsk hierarki, kjønnsdeling og kvinners hjemlige rolle. Andre ganger igjen er skautet simpelthen et moteplagg som impliserer at bæreren er urban og i sosial mobilitet oppover.
Islamistene skiller mellom det moderne tesettür-skautet og den mer tradisjonelle tildekkingen. En av Whites informanter forteller at hennes mor dekker seg på tradisjonelt vis, mens at hennes egen bruk av skaut er mer bevisst og mer målrettet enn den tradisjonelle måten. Skaut og tildekking fordi det kreves av tradisjonen eller av patriarkalsk autoritet er ikke det samme som bevisstgjort islamistisk praksis. White mener at tesettür-skautet har røtter i motene til den ottomanske eliten heller enn tradisjonell tildekking som praktiseres hos folk flest.
Gjennom nittitallet ble definisjonen av den moderne islamske kvinnen frigjort fra ideologien og ble omdannet av et kommersielt marked som laget en islamsk elite livsstil som var utenfor rekkevidde for fattigere kvinneaktivister. Som kommersielt moteplagg assosieres tesettür med urbant liv og et moderne islamsk aktivt kvinneliv. Det skal være stadig nye mønstre og farger, det finnes egne moteshow og utsalgssteder. Kvinner fra arbeiderklassen holder så vidt tritt gjennom å vaske og stryke sine et eller to skaut.
Som uniform og som symbol på sosial mobilitet forener tesettür-skautet folk på tvers av klasse og politisk motivasjon. Som moteplagg skiller det mellom de som har råd til å følge siste trend og kjøpe stoffer av god kvalitet og de som ikke har penger til dette.
Skaut som beskyttelse
Det at kvinner dekker hode og kropp på muslimsk vis gjør det mulig for dem å ta skrittet over hjemmets dørterskel til et liv i det offentlige rom med utdanning, arbeid og politisk aktivisme. Islamske fond ga studentstipend og betalte for kjønnsdelte studentboliger, slik at unge kvinner fra konservative, fattige familier kunne ta høyere utdanning. Sløret etablerte en form for mobil æressone der kvinner kunne være sammen med mannlige studenter og lærere uten å frykte for ryktet sitt.
Kvinner med skaut fortalte at de kunne bevege seg fritt gjennom byen uten å frykte trakassering, mens kvinnene som gikk vestlig kledd klaget over at de ble klådd på og forulempet av menn på bussen og i gatene.
Motsetninger mellom menn og kvinner
White mener at feminister og kvinneaktivister representerte en egen politisk strømning i den islamistiske bevegelsen på nittitallet. De brukte Koranen til å forklare og rettferdiggjøre moderne, universelle og til og med feministiske ideer om kvinners rolle, som i høy grad utfordret normene i lokalsamfunnet. Men White mener også at denne kvinnepolitikken ikke nødvendigvis var i harmoni med de islamistiske partienes idealer om og politikk for kvinner.
Selv om kvinners deltakelse i den islamistiske bevegelsen og i partienes arbeid var stor og betydningsfull, er nesten ingen kvinner representert i partiledelsene. Og partienes kvinnegrupper og komiteer mangler ofte formell status.
White fant at kvinner og menn vektla ulike sider ved den islamistiske bevegelsen. Hun intervjuet lokale aktivister i Islamist Welfare Party. Hun spurte kvinnene om idealer og politiske mål, og de fortalte om større spillerom og brudd i forhold til de tradisjonelle forventningene i lokalsamfunnet. Kvinnene ville bruke partiarbeidet til å bedre kvinners stilling, særlig gjennom utdanning og arbeid utenfor hjemmet. For kvinnene betyr den islamistiske bevegelsen et løfte om mer demokrati og et nytt politisk spillerom. Kvinnene sa: Jeg har funnet meg selv, jeg vil ha en posisjon i partiet.
Når White gikk inn på nabokontoret for å intervjue mannlige aktivister, fikk hun høre om andre mål og idealer. Her kom det fram forventninger og idealer som tradisjonelle kvinneroller, økning av menns makt over kvinner og flerkoneri.
Mannlige aktivister kunne ofte skille mellom ugifte kvinner: de som var utdannet og som burde jobbe, og kvinner som ikke hadde utdanning og som ville ha det bedre hjemme enn i en jobb der de ville undertrykkes og trakasseres. Men mennene var motstandere av ideen om at kvinner skal jobbe utenfor hjemmet etter de var gift. Utdanning av kvinner var allikevel akseptabelt, fordi det ville gjøre dem til bedre mødre.
Men de motstridende idealene i den islamistiske bevegelsen lever også i kvinnene selv. White har ofte støtt på kvinneaktivister som holder to syn på kvinnen oppe samtidig, at de både fremmer kvinners rolle i hjemmet samtidig som de går på universitetet, jobber, redigerer tidsskrifter og driver valgkamp.
Jenny White
Jenny B. White er førsteamanuensis i antropologi på Boston University, USA. Hun har skrevet bøkene Islamist Mobilization in Turkey (2002) og Money Makes Us Relatives: Women’s Labor in Urban Turkey (1994), samt en lang rekke artikler om islamsk politikk, kvinner og islam, familieliv, kvinners arbeid og tyrkere i Tyskland.
Hun deltok på konferansen Gender, Change and Religion på Universitetet i Bergen 27-29.11.03. Artikkelen bygger på hennes foredrag der.
(Opprinnelig publisert i KILDEN, re-publisert med forfatterens tillatelse)
