Fram til 1972, da Jan P. Blom og John Gumperz publiserte en artikkel om språkveksling i en norsk bygd, så man på språkveksling, eller kodeveksling, som interferens. Med andre ord en negativ innblanding av ett språk i et annet, og et uttrykk for manglende ordforråd. Men Blom og Gumperz konkluderte annerledes: De mente, etter å ha studert språkveksling mellom dialekter på Hemnesberget i Nordland, at kodevekslingen var et ressursfenomen. Etter at de publiserte sine resultater ble deres arbeid grunnleggende for all senere forskning på dette området.
Lite norsk forskning
Kodeveksling er en finurlig og avansert måte å fargelegge eget språk på, man kan skifte stemning, understreke poenger, lukke samtalen for andre som lytter, osv. Men selv om forskningen på dette feltet har foregått jevnt og trutt internasjonalt de 20 siste årene, er svært lite gjort i Norge, og ingenting på den store gruppen av tokulturelle norske skolebarn. Før nå. Og tiden er definitivt inne. En stadig større andel av barn i Norge bruker to språk i det daglige.
– I Osloskolen snakkes det 118 språk, en tredjedel av skoleelevene er tospråklige og 3500 av dem har pakistansk bakgrunn, påpeker Finn Aarsæther. Han er høgskolelektor ved Seksjon for migrasjonspedagogikk, ved Avdeling for lærerutdanning ved Høgskolen i Oslo.
De fleste av disse snakker urdu eller punjabi med foreldre og besteforeldre, mens de velger mellom urdu og norsk når de snakker med søsken eller venner.
Interessante funn
Aarsæther er i ferd med å fullføre sin doktoravhandling om kodeveksling blant pakistansk-norske barn. Han har gjort interessante funn i sitt feltarbeid i klasserommene i Osloskolen.
– Vi har en forestilling om at vi skal være det ene eller det andre, enten norske eller utenlandske. Men tospråklige kodeveksler mye og gjerne, og denne vekslingen brukes for kommunikative formål, sier Aarsæther. Han mener at disse barna har en stor fordel i at de kan velge mellom to språk når de ønsker å beskrive noe. Dette fordi de rett og slett får et større repertoar å spille på. Men han legger ikke skjul på at det også kan oppstå problemer.
– Kodeveksling kan også i noen tilfeller være et tegn på kompetanseproblemer, men først og fremst er den en ressurs for barnet, sier Aarsæther.
Vokst opp i Norge
Barna han har studert er ti år gamle og er oppvokst i Norge. Alle har pakistanske foreldre, snakker urdu hjemme, mye norsk på skolen og begge språkene sammen med venner. Barna er observert i gruppesituasjoner, stort sett med tre stykker. Samhandlingssituasjonene er filmet på video for også å fange opp ikke-verbal kommunikasjon.
Barna har fått oppgaver de har samarbeidet om å løse, både rene fagoppgaver og andre ganger spill, for eksempel Ludo. En mikrofon har blitt plassert på bordet, videokamera slått på og Aarsæther har så forlatt rommet og latt ting gå sin gang. Etterpå er alle opptakene transkribert ved hjelp av morsmålslærere og urdustudenter.
Konklusjoner
Hva er så de viktigste konklusjonene han kommer fram til i avhandlingen?
– Det aller viktigste er vel at jeg har fått underbygd at kodeveksling er en ressurs også for den gruppen jeg har studert. Tospråklighet er ikke farlig eller negativt, sier Aarsæther, men legger til:
– Det er imidlertid en del av de som jobber i skolen i dag som tenker at det å være tospråklig må forkludre opplæringen – det gjør det ikke! Det betyr at det er et stort informasjonsbehov om hva kodeveksling er i den norske skolen. Ikke minst fordi det er en helt annen situasjon i skolen i dag enn det var for 40 år siden.
Han påpeker det paradoksale i at læreplanene åpner for at man skal være oppmerksomme på at språket blant norske barn har forandret seg med tiden, samtidig som man er lite bevisst inntoget av barn som benytter seg av to språk i det daglige.
– Vi har aldri hatt en så sammensatt virkelighet og det reflekteres ikke i læreplanene, sier Aarsæther.
