Myter om arrangerte ekteskap, bruk av slør og muslimers forhold til KRL-faget blir blant annet belyst i boken.
Østberg har fulgt 14 ungdommer fra hun startet doktorgradsprosjektet sitt i 1994. I 1999 tok hun opp kontakten i forbindelse med et post-doc prosjekt. Materiale fra dette prosjektet og fra doktorgradsavhandlingen er nå blitt til boken Muslim i Norge. Religion og hverdagsliv blant unge norsk-pakistanere (Universitetsforlaget 2003).
Skolen et brytningssted
Spesielt legger Østberg vekt på hvordan muslimske ungdommer opplever skolen som et brytningssted mellom den pakistanske og norske kulturen, mellom kristendom og islam, mellom egen families forventninger og forventningene man møter i det sekulære, norske samfunnet.
Hvordan ungdommene greier å ha flere velfungerende identiteter knyttet til både hjemmet og den norske kulturen er et viktig punkt for Østberg.
– Kjernebegrepet mitt er integrert plural identitet, forklarer hun.
Forhandlinger i grenseland
Å ha flere identiteter er utfordrende, og nettopp disse utfordringene er gjenstand for Østbergs nære blikk når hun tar leseren med hjem til fem pakistanske familier, deres venner, nettverk og skoler.
Identiteten er ikke en statisk størrelse, konkluderer Østberg. Den er i stadig utvikling, og dette skjer gjennom konstante forhandlinger som ungdommene hele tiden må gjennom.
– Man skal finne sin plass, finne ut hva man kan gjøre og ikke, hva foreldrene krever og hva de jevnaldrende krever. Man må forhandle med seg selv for å finne ut hva som er rett og galt, sier hun.
– Gjennom disse forhandlingene tester ungdommene ut grensene i sin egen kultur og religion, og ikke minst vil ens egne grenser være i stadig endring.
Et av Østbergs funn er at ungdommene, som var barn da hun først møtte dem, får en enda sterkere forankring i islam når de vokser opp. En av grunnene er at etnisk norske ungdommer etter hvert begynner å drikke alkohol og ha kjærester. Dette er ikke vanlig blant muslimske ungdommer.
– Dermed får de mindre til felles. Spesielt merkbart blir dette for muslimske jenter, sier hun.
Trenger bevisste lærere
Østberg er også opptatt av muslimer i skolen og iakttar de kulturelle og religiøse forskjellene der fra et forsker- og lærersynspunkt.
– Den store gruppen av muslimer føler seg stigmatisert og sier at de ofte ikke blir hørt på. De når ikke fram med hvem de er. De har en religiøs identitet, ja, men de er i tillegg opptatt av kultur, musikk og fotball. De vil også være en av gutta.
– Jeg har blitt fortalt om episoder der en som nettopp er en av gutta, spiller fotball og lever et helt integrert og vanlig liv med sine kompiser og oppfattes som en vanlig elev i klassen. Men hvis han for eksempel forsvarer islam i en diskusjon på skolen, blir han møtt med reaksjoner som og det sier du, som er en så grei gutt!.
Positive tilbakemeldinger
Østberg advarer mot denne typen stigmatisering og ønsker seg lærere som er i stand til å respektere sine muslimske elever.
– Det er viktig at muslimske skoleelever føler aksept for hvem de er og hva slags religion de har – at ikke islam automatisk oppfattes som noe negativt. Barna må få positive tilbakemeldinger på den identiteten de har. Ikke bare hyggelige kommentarer som er knyttet til en god fotballprestasjon eller en bra prøve. Men også i forbindelse med fasten, eller andre ting knyttet til deres islamske hverdag, mener Østberg.
– Et typisk eksempel kan være en lærer som møter en jente som har begynt med skaut. Mange vil kanskje tenke stakkar og overse det av hensyn til jenta. Men man må tenke på at det faktisk kan være slik at hun har hatt lyst til å begynne med skaut, at det er helt frivillig. Kanskje hun er stolt over å bære skautet? Som lærer må man være åpen for å spørre, men gjøre det forsiktig. Kanskje det sitter en muslimsk jente ved siden av, som ikke bruker skaut.
Islam i hverdagen
– Lærere må man lære seg å kjenne islam i et hverdagsperspektiv, kunne takle ting som dette. Det viktigste er å gi anerkjennelse til mangfoldet, både det kulturelle og det religiøse, er Østbergs budskap.
Et av funnene hennes, og som kanskje overrasker mange, er at ungdommene i utvalget hennes godtar arrangerte ekteskap. Men det er viktig for dem å få fram at de faktisk deltar aktivt selv i utvelgelsen av ektefelle og at det er stor forskjell mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap.
– Det er en tendens i det norske samfunnet til at man ikke ønsker å skille mellom disse to. Det kan også være vanskelig å gå opp grensene her, de færreste vet hvor de går. Man finner alle varianter fra at valg av partner bestemmes over hodene på de det gjelder, til at de unge treffer hverandre og velger hverandre selv – og får foreldrene til å arrangere et giftemål mellom dem, sier Østberg, og nevner en annen uventet opplevelse etter at hun tok kontakt med familiene på ny i 1999.
Positive til KRL
– En erfaring etter dette arbeidet, og som har vært en stor overraskelse, er at KRL-faget er så populært blant de muslimske elevene. Motstanden i miljøet var jo stor da faget ble innført, og mange ville søke fritak for sine barn. Men det viser seg at mange forteller om hvor morsomt det er å lære om andre religioner. De setter pris på at læreren først tar for seg islam, siden kristendommen og andre trosretninger, konkluderer Østberg.
Fra boken
Khalid (17) om ekteskap: Kommer ikke de første åra, tror ikke det blir noe problem. Hvis foreldrene mine finner en dame til meg og jeg ikke har andre i kikkerten, så er det greit. Det går vel an å diskutere…
Saima (14) om musikk: Popmusikk og techno, det er jeg veldig glad i. Før var jeg ikke så glad i techno, nå er jeg glad i techno og trance. Broren min kjøper det aller nyeste.
Saima (14) om å bruke slør (hijab): Det er egentlig litt frivillig. Du kan egentlig velge selv. Enten følger du religionen ordentlig, eller så følger du den bare litt. Det er forskjell fra jente til jente hvordan hun tenker på islam, om det er viktig eller bare sånn ved siden av.
Og om den største forandringen i hennes liv, fra hun var ni til hun nå er 14: At jeg bruker hijab og liker techno.
