I årevis har talspersonene for innvandrermiljøet måttet forsvare seg mot angrep fra Hege Storhaug og Human Rights Service (HRS).
Det var svært modig av Kadra, Nadia og blant andre Saynab den gang, da de satte de kontroversielle sakene på dagsordenen. Det er minst like modig av dem nå å stå frem med overgrepene HRS og Storhaug har begått.
Skjult agenda
Debatten om problemer som spesielt finnes i innvandrermiljøer, så som tvangsekteskap og omskjæring av kvinner, er svært viktig. Det er en debatt som dette samfunnet er nødt til å ta. Ikke bare for å beskytte unge jenter og gutter som det blir begått overgrep mot, men også for samfunnsbevisstheten og rettferdighetens skyld. Prinsippene for denne debatten har imidlertid blitt undergravd av HRS i lang tid. Avsløringen i VG viser hvor skremmende maktbildet har vært i HRS.
Det er opplagt at Storhaug og HRS har hatt en skjult agenda. Hvorfor skulle Storhaug ellers før direktesendte debattprogrammer tildele argumenter til jenter som skulle inn i studio; «si det, gjør sånn».
Storhaug har misbrukt sin posisjon, en posisjon hun fikk av mange jenter som betrodde seg til henne. Storhaug har imidlertid lykkes i få disse skjøre, skadede jentene til å slåss en krig Storhaug skapte, en krig som Storhaug har stått på for å opprettholde.
Det er en personlig så vel som en samfunnsmessig tragedie at jenter blir misbrukt i form av omskjæring, tvangsekteskap og annet. Men en forlengelse av rekken av tragedier er at disse jentene også misbrukes av dem de betror seg til. Det er etter oppslaget i VG (28.2.) krystallklart; Storhaug og HRS’ livsgrunnlag baserer seg på å fronte lidelser.
Må løse problemene
De spesielle problemene som finnes i innvandrermiljøer, må løses. Men dette kan ikke gjøres av en institusjon som HRS, som ikke engang ønsker å samarbeide med dem som vet hvor skoen trykker. I regi av Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter ble det strukket ut en hånd til daglig leder av HRS Rita Karlsen, hvor moskeen World Islamic Mission (WIM) ytret ønske og vilje til å bidra med det de kunne for å hjelpe jenter og gutter i nød.
WIM ville til og med bli med HRS til Gardermoen for å dele ut løpesedler til utreisende med informasjon om tvangsekteskap og kontakttelefoner til norske ambassader. Det var da svært overraskende at HRS heller valgte å samarbeide med Frp. HRS har siden aldri tatt kontakt med WIM for noe som helst samarbeid. Tvert om har HRS sett på muslimer som noen de skal motarbeide, noen de skal sverte, noen de rett og slett skal ta.
Storhaug og HRS har ikke bare skadet innvandrerne generelt, men den offentlige debatten spesielt. Folket er blitt ført bak lyset, og en usann frykt for det muslimske samfunnet er blitt skapt og spredt.
Våre folkevalgte er dyktige politikere, men det er ikke alltid de har fullstendig kunnskap om alt. Vel vitende om den lidelse og urett som fantes i innvandrermiljøer, måtte de folkevalgte vise at de er i stand til å handle. Her kom Storhaug og HRS frem, og solgte tragiske skjebner i beste sendetid på samtlige TV-kanaler. Selv om politikere kan feile, er det dog viktig at de opprettholder sitt engasjement. Men det er kanskje på tide å innse at det ikke finnes enkle løsninger, og at det er samarbeid mellom flere parter som skal til.
Jenter som har tort å stå frem, fortjener all rosen de kan få. Det er dette samfunnets ansvar å påse at ingen profitterer på disse jentenes bekostning.
Det er behov for et offentlig kontrollert nasjonalt hjelpesenter, som kan opparbeide seg kunnskap om konflikter som spesielt utspiller seg i innvandrermiljøer, og som kan gi bistand til folk i nød. Det er opplagt at myndighetene ikke vet hvordan de skal hanskes med konflikter i innvandrermiljøene. Et slikt offentlig opprettet senter vil dermed ha både kunnskap, midler og legitimitet, sannsynligvis også integritet for å gjøre en jobb ikke bare innvandrere, men også dette landet virkelig trenger og fortjener.
Debatten må fortsette
Vern av minoriteter er særlig viktig i et vestlig land. Det gjelder ikke bare vernet innvandrerungdom ofte trenger fra sine egne, men også det vernet minoriteter trenger fra majoritetssamfunnet. Den offentlige debatten har ofte vært regissert såpass godt at det fra minoritetsmiljøet ikke har vært mulig å nå frem til seerne, lytterne og/eller leserne. En forutsetning for en debatt er at personer kan stoles på, og at en kan lytte til det disse har å si. HRS har i lang tid lagt bånd på disse forutsetningene. På vegne av dem som har forsøkt å delta i den offentlige debatt om disse problemstillingene, er jeg derfor glad for VGs avsløringer.
Samtidig er det på sin plass å minne om hvordan mediene i lang tid har forsømt sin plikt. Dette som VG nå har avdekket, har mang en gang blitt forsøkt tipset til andre aviser også. Det sier sitt at andre redaksjoner ikke har klart å bringe denne saken opp i dagen.
Debatten om problemene i innvandrermiljøer må ikke dø ut. Det er svært viktig at saker kommer på bordet og at offentligheten har et bevisst forhold til dette. Jenter som har tort å stå frem midt i disse konfliktene, må ikke glemmes. Og vi må lytte til dem når de sier at debatten må bli mindre fordomsfull. Dersom integrasjon er målet, er det helt nødvendig at debatten kan foregå uten fortielser, fordreide fakta og direkte usannheter.
(Opprinnelig publisert i VG, re-publisert med tillatelse fra forfatter)
