Innlegg på NHOs seminar om Entreprenørskap, læring og nettverk i introduksjonsprogrammet, NHOs konferansesenter på Majorstuen 4. juni
Aller først vil jeg takke for innbydelsen til dette seminaret.
Norge, i likhet med de andre nordiske og mange europeiske land, er i løpet av de siste tiår blitt et samfunn med permanent nyinnvandring og en voksende etablert innvandrerbefolkning, med ulik religiøs, kulturell, etnisk og språklig bakgrunn. Ved inngangen til 2004 var innvandrerbefolkningen i Norge på om lag 349 000 personer. Dette tilsvarer 7,6 % av den totale folkemengden. Drøyt 289 000 av innvandrerne i Norge er førstegenerasjonsinnvandrere og nær 60 000 personer er født i Norge av to utenlandskfødte foreldre i innvandrerbefolkningen. Innvandrerbefolkningen økte med 4,9 prosent, i 2003.
Sammensetningen i innvandrerbefolkningen har endret seg mye siden 1980. Den vestlige innvandrerbefolkningen har økt fra cirka lag 65 000 i 1980 til 99 300 i 2004. Den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen har økt fra 29 500 i 1980 til 249 600 i 2004. I 1980 stod personer med ikke-vestlig bakgrunn for 31 % av innvandrerbefolkningen. Ved inngangen til 2004 har denne prosenten økt til 72 %. Ser man nærmere på Oslo, så utgjør innvandrerbefolkningen nå 21,8 % av Oslos befolkning. Personer med ikke-vestlig bakgrunn står for 17,6 % av den totale av folkemengden i Oslo.
Ser en på hvor innvandrerbefolkningen har sin bakgrunn, er det klart flest fra Asia med 40 prosent. Deretter kommer personer fra Øst-Europa med 16 %, Norden med 15 %, Afrika med 12 % og Vest-Europa med 10 %. Også interessant er det å se at flere av nasjonalitetsgrupper har kort botid i landet. For eksempel har 90 prosent av afganere, 60 % av somaliere og 69 % av irakere kortere enn fire års botid i landet.
Regjeringens utgangspunkt er at et slikt mangfoldig samfunn er både naturlig og ønskelig, og at det er kommet for å bli. Men det er ikke nok å fastslå dette. Vi må også ha en politikk som tar denne virkeligheten opp i seg. Det å lage politikk for et mer heterogent samfunn, krever at vi må tenke annerledes enn når samfunnet er mer homogent. Vi trenger en politikk for det flerkulturelle, flerreligiøse, fleretniske og verdipluralistiske Norge. Samtidig må vi være tydelige på de visjoner, prinsipper og holdninger samfunnet bør hvile på og som skal gjelde for alle som bor i Norge. Derfor vil Regjeringen i 2004 legge frem en stortingsmelding som skal omhandle utfordringer knyttet til det at Norge er et flerkulturelt, fleretnisk og flerreligiøst samfunn.
Et annet hovedområde der det er behov for innsats og tiltak er bekjempelse av rasisme og diskriminering. Rasisme og diskriminering er en viktig barriere for at innvandrere og deres etterkommere skal oppnå like muligheter og inkluderes i samfunnet. Forskning og utredninger dokumenterer at personer med innvandrerbakgrunn opplever diskriminering og andre former for utstenging i samfunnet. Diskriminering er særlig et problem i arbeidslivet og motarbeider de gode tiltak vi setter inn for å kvalifisere innvandrere for norsk arbeidsliv. Rasisme og diskriminering kan best motarbeides gjennom et samarbeid mellom staten, kommunene og de frivillige organisasjoner. Arbeidslivets parter har også et særlig ansvar for å inkludere innvandrerbefolkningen i arbeidslivet. Kampen mot rasisme og diskriminering må skje både gjennom et effektivt lovverk og gjennom forebyggende og holdningsskapende tiltak. Det er nødvendig å ha et langsiktig perspektiv på tiltakene. Regjeringen tar innen utgangen av 2004 sikte på å legge fram forslag til en ny lov som skal styrke vernet mot etnisk diskriminering som skal gjelde generelt i samfunnet. Jeg vet at mange fra arbeidsgiversiden har vært kritiske til denne loven, men regjeringen vurderer det som viktig å få styrket vernet mot diskriminering på grunnlag av etnisitet og religion.
Et tredje hovedområde, som jeg vil snakke mest om i dag, er etablering av ordningen med introduksjonsprogram og introduksjonsstønad. Det er ingen tvil om at innvandringen har ført til en berikelse for landet. På den andre siden stiller den oss overfor utfordringer som krever gode og gjennomtenkte løsninger. En av de største utfordringene vi har i dag er integreringen av innvandrere i arbeidslivet. Altfor mange innvandrere står i dag utenfor arbeidslivet, og arbeidsledigheten er mye høyere enn for befolkningen for øvrig.
Mot slutten av fjoråret økte den registrerte arbeidsledigheten blant innvandrere totalt og var i november 2003 på 9,6 prosent. I hele befolkningen var ledigheten på 3,7 prosent. Det betyr at hver sjette arbeidsledig er en førstegenerasjons innvandrer. Ledigheten blant innvandrere varierer mye i forhold til landbakgrunn. Over 80 prosent av de ledige innvandrerne kommer fra ikke-vestlige land.
Det er en målsetting å redusere arbeidsledigheten, øke sysselsettingen og forhindre at innvandrere utvikler seg til en ny underklasse. Tiltak rettet mot nyankomne innvandrere er prioritert. Vi har all grunn til å ta situasjonen som nyankomne innvandrere befinner seg ved bosetting til Norge på alvor. Mange kommer som asylsøkere og flyktninger fra kulturer som er annerledes enn vår. De mangler norsk nettverk, og kunnskaper og ferdigheter om det norske samfunn og arbeidsliv. De får problemer med å få arbeid og problemer med å bli selvhjulpne. Det er en målsetting at alle nyankomne innvandrere skal gis et godt startgrunnlag ved bosetting i Norge. Startgrunnlagget skal bidra til at de nyankomne raskest mulig etablerer seg i en kommune, kommer i arbeid, og blir selvhjulpne.
Introduksjonsloven trådte i kraft den 1. september 2003. Loven er en omfattende og viktig reform som vil bidra til en bedre integreringen av nyankomne innvandrere i Norge. Denne nye loven mener jeg er et viktig og nødvendig redskap for kommunene til å gi nyankomne innvandrere en hensiktsmessig og effektiv overgang til yrkeslivet.
Lovens hovedmålgruppe er nyankomne flyktninger og personer som er innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, og deres familiemedlemmer.
Introduksjonsloven regulerer en ordning som kombinerer et introduksjonsprogram med en introduksjonsstønad og tar sikte på å styrke nyankomne innvandreres mulighet for deltakelse i yrkes- og samfunnslivet. Loven legger opp til et system som vrir inntektssikringen fra passiv sosialstøtte til aktive kvalifiseringstiltak.
Opplæring i norsk og samfunnskunnskap, sammen tiltak som forbereder til videre opplæring eller tilknytning til yrkeslivet, skal utgjøre hovedelementene i programmet. Programmet skal utformes individuelt, og skal være effektivt og målrettet med god koordinering av tiltakene. Programmet skal derfor være heldags og helårlig, og kan som hovedregel vare inntil to år.
Norsk er nøkkelen til å finne sin gode plass i Norge — på alle samfunnsarenaer.
Deltakelse i programmet gir den enkelte rett til å motta introduksjonsstønad som på årsbasis er to ganger folketrygdens grunnbeløp. Introduksjonsstønaden er ikke behovsprøvd og det skal betales skatt av stønaden.
I ett år fra lovens ikrafttredelse er det valgfritt for den enkelte kommune om den vil ta i bruk loven. Fra 1. september i år gjelder loven for samtlige kommuner. Dette har gitt kommunene en god anledning til å forberede innføring av introduksjonsordningen.
Mange kommuner har allerede i noen år hatt forsøk med introduksjonsprogram. I 2003 fikk 155 kommuner støtte fra UDI til arbeidet med introduksjonsordning, og innværende år er det også midler kommunene kan søke om til dette arbeidet.
Fafo har fra 1998 til 2003 evaluert til sammen 26 prøveprosjekter der det er gjort forsøk med introduksjonsprogram. Evalueringen av de 16 første forsøksprosjektene viser oppløftende resultater. Så godt som alle deltakerne har fått bedret sine levekår i løpet av den tid de har deltatt i programmene. Evalueringen av de 10 siste forsøksprosjektene viser at kommunene nå arbeider på en langt mer gjennomført og systematisk måte enn hva tilfelle var i begynnelsen av forsøksarbeidet.
Introduksjonsordningen er en viktig reform som skal bidra til en bedre integrering av nykomne innvandrere i Norge. I statsbudsjettet for 2004 er det satt av 30 millioner kroner til tiltak som støtter opp om kommunale introduksjonsprogram i de kommunene som nå tar introduksjonsordningen i bruk. De midlene som her stilles til rådighet skal gjøre det mulig for kommunene å skaffe seg kompetanse, legge til rette for godt samarbeide mellom ulike etater i kommunen og utvikle gode programmer for den enkelte.
Resultatene fra forsøksprosjektene tyder på at kravet om den individuelle tilretteleggingen og anskaffelse av relevante praksisplasser kan bli en utfordring for kommunene. Vi har derfor bevilget 2 millioner til et prosjekt som gjennomføres av KS i samarbeid med Handel og Servicenæringens
Hovedorganisasjon (HSH) og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Formålet med prosjektet er å bedre mulighetene til utplassering i arbeidslivet for deltakere i introduksjonsprogram, primært innenfor det private næringsliv. Prosjektet skal videre bidra til å gjøre introduksjonsordningen kjent hos arbeidsgivere, og til at flere arbeidsgivere stiller språk- og arbeidspraksisplasser til rådighet for deltakere i introduksjonsordningen. Erfaringene fra prosjektet skal videreformidles og ha overføringsverdi.
Introduksjonslovens formål og intensjonen om rask overgang til arbeid, forutsetter et utstrakt samarbeid mellom kommunen og Aetat, og tilsier at Aetat skal ha en sentral rolle i utarbeidelse og gjennomføring av introduksjonsprogram. Tiltak som forbereder den enkelte deltaker i introduksjonsprogram til arbeid eller utdanning er også et obligatorisk element i programmet. For mange vil det være aktuelt med arbeidsmarkedstiltak, for eksempel praksisplasser, i regi av Aetat. Men ikke alle vil ha behov for det. Loven regulerer ikke nærmere hvordan tiltakene som forbereder den enkelte deltaker i introduksjonsprogram til arbeid skal gjennomføres eller hvilken form og omfang slike tiltak skal ha. Loven forutsetter individuell tilrettelegging og åpner for nytenkning.
Apropos nytenkning, vil jeg vise til regjeringens plan for helhetlig innovasjonspolitikk: Fra ide til verdi som ble lagt frem i oktober 2003, og til strategiplanen med tittel ”Se mulighetene og gjør noe med dem!”, som er en strategiplan for entreprenørskap i utdanningen. En strategi for entreprenørskap i utdanningen er en strategi for å styrke individets evne til å utnytte muligheter i næringslivet og samfunnslivet for øvrig, og dermed legge grunnlaget for fremtidig økonomisk vekst og verdiskapning i Norge. Formålet med strategien er å tydeliggjøre entreprenørskap som utdanningsmål og opplæringsstrategi, samt å motivere og inspirere opplæringsinstitusjoner, kommuner og fylkeskommuner til å planlegge og forankre opplæring i entreprenørskap i samarbeid med næringslivet og andre relevante aktører i lokalmiljøet.
Jeg mener en strategi for entreprenørskap i utdanningen også gjelder for introduksjonsprogram for nyankomne. Kontakten med arbeidslivet er av fundamental betydning for deltakerne i introduksjonsprogram. I tillegg til språk- og arbeidspraksisplasser må vi også søke etter andre måter å etablere kontakt mellom nyankomne innvandrere og norsk arbeidsliv. Et eksempel på dette er prosjektet I-bedrift, som Næringslivets Hovedorganisasjon startet opp i seks kommuner sommeren 2003 og som Kommunaldepartementet har vært med og støttet.
I-bedrift er basert på Ungdomsbedriftkonseptet, som gir skoleungdom kunnskap om, erfaring med og forståelse for næringslivets vilkår. I-bedrift er øvingsbedrifter som deltakerne etablerer, driver og avvikler. Gjennom denne prosessen og gjennom Partnerskapsavtaler knyttet til I-bedriften, skal deltakerne i introduksjonsprogrammet skaffe seg kunnskap om og erfaring i å etablere egne bedrifter i Norge. Samtidig skaffer de seg kunnskap om, kontakt med og innsikt i lokalt næringsliv. Jeg tror at I-bedrift kan bli et nyttig supplement til andre tiltak for deltakere i introduksjonsprogram. De som vil starte med egen virksomhet, vil ha særlig nytte av det. Men også andre trenger kunnskap om norsk arbeidsliv og de lover og regler som gjelder. Bedriftene på sin side får mulighet til å rekruttere personer som de vet har fått en grunnleggende innføring arbeidslivets lover og regler, sammen med grunnopplæringen i norsk språk. Metodikken som nå testes og utvikles skal gjøres tilgjengelig for kommuner som vil ta den i bruk.
Jeg vil avslutte med å si at regjeringens overordnete målsetting med integreringspolitikken er å bidra til å skape et samfunn der alle, uavhengig av opprinnelse og kjønn, skal kunne få arbeid og ha like muligheter til å delta i det norske samfunnet, enten det er i skolen, i bomiljøet eller i organisasjonslivet. Deltakelse er viktig både for at samfunnet skal kunne nyttiggjøre seg alle ressurser i befolkningen, og for at den enkelte skal kunne påvirke sin egen livssituasjon. Den menneskelige kapitalen i form av kompetanse og arbeidskraft utgjør hoveddelen av Norges nasjonalformue. Det gjelder å se mulighetene og gjør noe med dem. Det kan være at der blant deltakere i dagens introduksjonsprogrammene, deltar de menneskene som i morgen vil være med og skape framtidens arbeidsplasser og sikre videreføring og utvikling av vår velferd og velstand, og da kan vi være stolte og si at vi har bidratt til det.
Takk for oppmerksomheten.
