Introduksjonsordningen har vært testet ut i til sammen 26 kommuner og fra 1. september blir Introduksjonsordningen obligatorisk. Det betyr at alle voksne flyktninger får rett og plikt til å delta i introduksjonsprogram.
Fafo-rapporten ”Hvordan gikk det etterpå?” er laget på oppdrag fra Utlendingsdirektoratet (UDI). I rapporten undersøker forsker Hanne Kavli om deltakelse introduksjonsprogram fører til økonomisk selvstendighet og raskere deltakelse i ordinært utdannings- og yrkes- og samfunnsliv for nyankomne flyktninger.
Rapporten viser at tidligere deltakere, både kvinner og menn, har raskere overgang til ordinært arbeid sammenliknet med nyankomne som ikke var bosatt i en forsøkskommune.
– Det er svært gledelig at Fafos evaluering allerede nå antyder positive effekter av endrete arbeidsmetoder i kommunenes integreringsarbeid. Det blir svært interessant å følge utviklingen framover når introduksjonsordningen blir obligatorisk. Vi vil overvåke utviklingen nøye og løpende evaluere introduksjonsordningens effekt på individ- og lokalsamfunnsnivå, sier assisterende direktør i UDI Ramin-Osmundsen.
Resultat fra undersøkelsen:
• Seks av ti flyktninger mener kommunens opplæringstilbud har hatt stor betydning for deres videre muligheter på arbeids – og utdanningsmarkedet. Tidligere deltakere i introduksjonsprogram er verken mer eller mindre fornøyde enn andre.
• Jo flere timer opplæring flyktningene har fått per uke i den mest intensive kvalifiseringsperioden, jo mindre nytte mener de det samlede kvalifiseringstilbudet har hatt.
• Halvparten av alle spurte sier at de kunne trengt mer eller annen opplæring. Særlig yrkesrelevant arbeidspraksis/kurs, mer eller bedre norskundervisning samt hjelp til å komme videre med en ordinær utdanning nevnes ofte. Tidligere deltakere i introduksjonsprogram svarer like ofte som andre at de ønsket mer eller annen opplæring.
• Tidligere deltakere trekker fram en rekke positive sider ved introduksjonsprogrammet, spesielt å lære om norsk språk og samfunn, praktisere norskferdighetene, arbeidspraksis, og om en opplevelse av å ha innflytelse over sin egen situasjon. Forhold enkelte deltakere trakk fram som negative var dårlig individuell tilpasning av opplæringen og ønsker om mer eller annen type opplæring som ikke ble innfridd.
• Høye krav til norskferdigheter, forsørgerplikter og inntektsbehov, og vansker med å få godkjent utenlandsk utdanning trekkes fram som de tre viktigste barrierene for flyktninger som er bosatt i Norge og ønsker å ta utdanning. En av fem flyktninger mener mulighetene til å ta utdanning i Norge er gode og at den største hindringen derfor er manglende motivasjon.
• Svake norskferdigheter og diskriminering blant norske arbeidsgivere er de oftest nevnte forklaringene på at flyktninger har problemer med å finne jobb i Norge. Blant flyktninger med utdanning på høyskole- eller universitetsnivå rettes kritikk mot dårlige godkjenningsordninger for utenlandsk utdanning og mot manglende veiledningskompetanse på dette området i hjelpeapparatet.
Positiv resultat
Før var det ikke uvanlig med en ”startpakke” i Norge bestående av under 10 timer norskopplæring i uka og en utbetalingsblankett fra sosialkontoret. Intervjudata fra rapporten viser at tidligere deltakere opplevde større grad av kontroll over sin situasjon de første årene etter bosetting.
Flere utfordringer
En utfordring som beskrives i rapporten er at personer med erfaring fra praktiske yrker og høyt utdannede opplevde liten grad av kompetanseuttelling i arbeidslivet.
Den økonomiske situasjonen blant tidligere deltakere i introduksjonsprogram og andre flyktninger er nærmest identisk. Økonomien blant flyktninger er langt mer anstrengt enn i resten av befolkningen.
Å være i arbeid gjør økonomien noe bedre, men også blant de yrkesaktive opplever fire av ti dårlig økonomi. Fire til seks år i Norge er for kort tid til å forvente en inntektsutjevning mellom flyktninger og resten av befolkningen.
At så mange, også blant de yrkesaktive, ser ut til å ha trang økonomi er fullt bekymringsfullt, mener forskerne. Til tross for at yrkesaktiviteten er høyere blant deltakerne fører ikke dette nødvendigvis til en betydelig bedring av økonomien.
Programmene kan imidlertid legge bedre til rette for sosial mobilitet og styrket lønnsutvikling gjennom å følge opp deltakerne med veiledning og tilbud om videregående norskkurs og eventuelt annen kvalifisering også etter at de har fått den første jobben.
