NIBR-rapport 2004:14
av Inger-Lise Lien
Det norske samfunn oppdaget for alvor gjengproblematikken i innvandringsmiljøene gjennom medieomtalen av en drapssak i 1989. To rivaliserende ungdomsgjenger ”Young Guns” og ”Killers” sloss mot hverandre, og det endte med drap. Dette var første gang gjengkriminalitet ble forbundet med det pakistanske miljøet, og gjengkriminalitet ble klistret på dem som en merkelapp. Pakistanerne er den største etniske gruppen i Norge, og etter hvert har det vokst frem en stor gruppe som er oppvokst i Norge. Det er bare noen få blant pakistanerne som har vært involvert i gjengslagsmål. Ettersom flere av hendelsene har vært brutale og oppsiktsvekkende, har det ført til stor medieoppmerksomhet over lang tid.
Andre land
I andre land en kan sammenligne seg med, er det andre etniske grupperinger som assosieres med gjengkriminalitet. I Tyskland er det tyrkerne og “aussiedler” (tyske innflyttere fra Øst-Europa) som har dannet voldelige gjenger, og således fått en merkelapp klistret på seg.
I Nederland og Belgia er det marokkanerne som i størst grad assosieres med gjeng. I England er det vestinderne og asiatene. Det er gjerne noen få unge menn fra den innvandrergrupperingen som enten er størst, eller som kom sist, som sørger for merkelappen.
Ugripelige
Hensikten med rapporten er å vise at uansett hvilket miljø gjenger oppstår innenfor, skaper det problemer for foreldrene, nettverket og lokalmiljøet. Mange forsøker å gjøre noe med det. Flere blir fortvilet og mange blir offer. Det er ikke slik at foreldre, organisasjoner, menigheter og slekt er likegyldig til gjengproblematikken. Det settes i gang en hel masse initiativ, men det er ikke sikkert disse virker like effektivt. Kriminalitet og rusavhengighet kan ikke løses raskt med overfladiske midler. Det må satses både bredt og smalt for å treffe målgruppen som gjerne unndrar seg styring. Noen løsninger kan også virke mot sin hensikt.
Her er noen av konklusjonene i rapporten:
• Lav sosioøkonomisk status, dårlige karrieremuligheter og diskriminering er store risikofaktorer, men også demografiske forhold som størrelsen på ungdomspopulasjonen, kjønn og alder, er viktige faktorer som under gitte betingelser kan fremme kriminalitet.
• Barneoppdragelsen er i mange innvandrermiljøer preget av ytre sosial kontroll og en streng disiplin. I møtet med et liberalt samfunn, hvor det forventes en stor grad av indre kontroll, blir det vanskeligere å utøve sosialisering, og flere foreldre mister kontroll og styring over ungdommen.
• I de tilfeller hvor foreldrene integreres saktere inn i samfunnet enn ungdommen, og ungdommen må søke kompetanse om samfunnet utenfor familien, i jevnaldergruppa, styrkes risikofaktorene.
• I familier der foreldrene er analfabeter, deprimerte, syke eller snakker dårlig norsk, styrkes risikofaktorene, og det blir vanskeligere for hjelpeapparatet å oppnå samarbeid med dem.
• I en del familier er det en æressak å ordne opp selv og de unndrar seg kontakt med barnevernet.
• Blant enkelte foreldre er det et overordnet mål å kontrollere døtrenes seksualitet. Døtrene blir derfor utsatt for streng kontroll, mens foreldrene gir mindre oppmerksomhet til guttene, som får stor frihet og kan ende i risikosonen for kriminalitet.
• En må være oppmerksom på at de som utøver kriminalitet i innvandringsbefolkningen, er en minoritet i minoriteten, som også skaper problemer for minoriteten. Derfor må en ta kriminalitetsproblemene alvorlig og ikke bare bagatellisere dem, men ta ansvar sammen med minoriteten.
• Flere unge somaliske menn har tatt initiativ til å etablere organisasjoner for å jobbe med kriminalitetsforebygging. Ildsjelene er gjerne i tjueårene. De trener fotball med ungdommen, oppsøker steder der ungdom vanker, og prøver å rekruttere dem inn til positive aktiviteter, arrangere konferanser og utøver opplysningsarbeid, bl.a. mot bruk av khat. Arbeidet gjøres i fritiden. De har lite penger, men stort engasjement. De har en stor kulturell kompetanse, men mangler kompetanse i avviksproblematikk. Mange opplever at arbeidet er svært vanskelig. De burde vært involvert i mer formaliserte samarbeidsrelasjoner, og støttet med kompetanse i avviksproblematikk.
• Hellige menn kan fungere kriminalitetsforebyggende, og de kan også få ungdom ut av kriminalitet og rusmisbruk. Dette skyldes bl.a. at de representerer en guddommelig farsfigur og at det ligger styrke i troen på en magisk kraft. Det kan imidlertid være vanskelig for et sekulært samfunn å etablere formaliserte samarbeidsrelasjoner med de hellige menn i fremmede land. Derfor må en bare være takknemlig for de ganger dette fungerer positivt.
• ”Hjemsendelse” av asosiale gutter kan fungere positivt dersom en greier å holde ungdommen borte fra kriminalitet og rusmisbruk i ”avsenderlandet”. I noen tilfeller har hjemsendelsen virket til å forsterke problemet.
• Flere ressurssterke personer i miljøene har forsøkt å mekle mellom gjengene, men meklingen har mislyktes, fordi den gjensidige tilliten har vært for lav, og risikoen for selv å bli utsatt for noe er stor. En må heller bruke politiet til mekling og ikke overlate konfliktproblemene til innvandrermiljøene selv.
Kriminalitetsforebygging kan ikke overlates til innvandringsmiljøene alene. Det trengs en felles problemdefinisjon, en felles dugnadsånd, formaliserte samarbeidsrelasjoner, en sterk kompetanseheving i feltet, og satsing på tiltak som virkelig treffer målgruppene og ikke bare virker overfladisk og symbolsk, heter det i rapporten.
