- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Han har gjennom flere år intervjuet tamiler og reist rundt i landet. Han ønsker å utgi sin forskning, men sier han mangler finansiering.
Akkurat nå holder han på å forske det norske fredsinitiativet på Sri Lanka. Jeyapalan er også en poet, og i 1995 fikk han prisen for ”beste minoritetsforfatter” fra Norsk Forfatterforening. Han er også medlem i Norges Forfattersentrum. Flere enslige menn på 80-tallet Fram til midten av 1980 var det mange enslige menn som kom til Norge og søkte asyl, og en annen gruppe tamiler kom hit for å studere. De enslige mennenes mål var å tjene penger og sende til foreldrene i hjemlandet.
Mange menn levde i bofellesskap og livsstilen deres gikk ut på å tjene penger gjennom å ha flere jobber. På fritiden var de engasjert i sportslige, politiske og kulturelle aktiviteter.- Fram til midten av 90-tallet kommer disse enslige menn i konflikt med loven, mange prøver å flykte til andre land som Canada for å søke lykken der. For mange var denne tiden preget av en urolig mental tilstad, sier Jeyapalan. Etter 1990 blir det stopp på enslige menn som kommer til Norge, det er færre som får asyl.
– Så kommer kvinnene. I følge statistikk fra Statistisk sentralbyrå ser man at andelen kvinner som kom til Norge gjennom familiegjenforening er merkbar. Kvinnene kom til Norge for å gifte seg med menn som allerede var i Norge. På midten av 1990-tallet blir det balanse i andelen tamilske kvinner og menn. På slutten
av 1990-tallet er det mange som er blitt familie. Mange endringer etter kvinnenes ankomst.
– Etter at kvinnene var kommet til Norge, ble det sendt mindre penger til hjemlandet. Flere forsøkte også å få foreldrene til å komme til Norge. Det er i denne tiden det blir åpnet tamilske matbutikker, og tamilsk levemåte og kultur kommer til syne i Norge. Templene blir til, det åpnes klesbutikker og flere kulturelle aktiviteter finner sted, forklarer Jeyapalan.
– Kvinnenes ankomst til Norge endrer den kulturelle identiteten. Den gjorde også livet til tamilske menn mer fullkommen, legger han til.Men så starter problemene- Mange menn vil jobbe hardt utenfor hjemmet og tjene penger. De blir lite villige til å ta på seg husarbeid og barnepass.
Dette blir overlatt til kvinnen. Tradisjonelt er husarbeid kvinnens område, og i hjemlandet er det storfamilien som tok seg av slikt. I Norge får ikke kvinnen hjelp fra utvidet familie slik som i hjemlandet. Kvinner måtte også ta norskkurs og praksis og tillegg til å finne jobb. I tillegg til dette måtte de gjøre husarbeid. Det ble store konflikter ut av dette innad i familien.
I forhold til India så har tamilske kvinner fra Sri Lanka eiendomsrett. Dette betyr at kvinner som får hus og land i medgift fra foreldre stiller sterkere i forhold til mannen. I det tamilske samfunnet er det også menn som flytter til kvinnens hus etter ekteskapet.
– En annen viktig faktor er krigen som pågikk i 1990-tallet og framover. Under krigen var det mange menn som emigrerte til vestlige land. Og mange ble med i de tamilske tigrene (LTTE). De som ble igjen ble “passive” av frykt for å bli arrestert av regjeringshæren. Dette gjorde kvinnen til viktig plass i det tamilske samfunnslivet. Kvinnen måtte nå ta seg av det administrative og praktiske.
– Tall viser at kvinner tok høyere utdanning andelen kvinner dominerte ved høyskoler og universiteter i den nordlige delen av Sri Lanka. Kvinner kjemper også på lik linje med menn i krigen mot regjeringenshæren.
Kulturelt sjokkHoldningene til de enslige mennene som var i Norge, i følge Jeyapalan, stammet fra 1970-tallet da de flyktet ut av landet. Og for de kvinnene som kom til Norge på 1990-tallet var det et sjokk å oppleve at ektemannen hadde tradisjonelle syn på likestilling. I denne tidlige fasen ville menn at kona deres skulle få barn raskt, og noen lot være å oppmuntre kona til å lære norsk eller gi henne mulighet til å fortsette i høyere utdanning i Norge.
– Kvinnene ville lære norsk, og de undersøkte muligheter for øke kvalifikasjonene. I tillegg fikk de også ufaglært arbeid som for eksempel på oppvask på hoteller. I noen tilfeller, der det var undertrykkelse var kvinnene ikke redde for å gjøre opprør. Opprøret var ikke intendert i å ta skilsmisse, men for å få til kompromiss med menn, fastslår forskeren. Han har intervjuet kvinner og menn gjennom stadig flere steder i Norge.
Konflikten forsterkes ved at det skjer kommunikasjonsbrudd i familiene. Mannen ønsket å bruke mer tid med gamle venner, og forventet at kvinnene forble hjemme, eller at de gikk direkte hjem etter jobb. Det brukes tid på TV, telefonsamtaler til hjemlandet og nattarbeid. Dette skaper problemer. Mannen forventer at kvinnen beholdt sin kulturelle identitet i det immigrerte livet. Selv om det var vinter og det var kuldegrader ble kvinnene forventet å bruke tradisjonell sari når hun besøkte tempel eller andre i familien. Til en viss grad, aksepterer kvinnen denne rollen som en kulturell identitet.
– Kvinnene som kom til Norge hadde ofte brødre her, og det var dem som arrangerte ekteskapet. Mange kvinner fant trøst og styrke hos sine brødre i Norge. I noen tilfeller var kvinnens bror og ektemannen venner. Brødrene rådet både kvinnen og kameraten til å få til et kompromiss.
Mannen ble på denne måten tvunget til å adoptere og akseptere en rekke krav fra kvinnen for at familien fortsatt skulle fungere.
– Resultatet av kampen blir at mannens dominans i familien likevel aksepteres, men det inngås et kompromiss som kvinnen kunne akseptere. Hennes engasjement i arbeidslivet aksepteres av mannen.
– Kvinnene oppnådde mer likestilling, men for noen var prisen høy. Noen endte på krisesentre etter krangling i familien, mens andre kvinner ble utsatt for vold. Jeg tror de tamilske kvinnene har mer innflytelse og dominans i familien enn andre innvandrerkvinner i Norge, avslutter Jeyapalan.
