- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
Riksdagen utnevnte i slutten av 2003 en granskningskommisjon som skulle følge med på den offisielle og den ikke-offisielle diskrimineringen av landets etniske minoriteter. Sluttrapporten har nylig blitt utgitt i sommer, med navnet ”Blågula glashuset- om strukturell diskriminering i Sverige”.
Rapporten viser til flere undersøkelser, hvor forskjellige analysemetoder har blitt brukt. Likevel bør observasjonene og resultatene tas med forbehold i forhold til en viss standard feilmargin. I denne artikkelen skal vi fokusere på medienes dekning av ”innvandrarsvensson”.
Sverige har i større grad vært et innvandringsland enn sine nordiske naboer. Blant ”innvandrarsvensson” er det større deltagelse i det politiske liv som i det offentlige rom enn hos ”bindestreksnordmenn” og ”nydansker”. Svenske medier har tradisjonelt gitt noe husrom til minoritetene, men i følge rapporten så har dette vært på det offisielle Sveriges premisser. I likhet med flere andre vestlige land (rapporten har også sammenlignet resultatene med Storbritannia, USA, Canada m.fl.) er ofte dekningen av, særlig ikke-vestlige minoriteter, preget av en vi-og-dem dialektikk.
Minoritetssvensker kommer oftest i dagslyset i saker som angår kriminalitet og kulturelle forskjeller. Ikke-vestlige portretteres oftere som mer voldelige, med større sannsyn-lighet for å begå lovbrudd og mindre likestilte enn svensker ellers. Innvandrere er klart mer utsatt for stereotypi enn andre samfunnsgrupper både når det gjelder negative som positive bilder. Sistnevnte kommer oftest i form av ”det nye, flotte, spennende og annerledes som skal utprøves og oppleves”, f. eks et livlig forstad i Södertälje eller Zlatans nedarvede ballfølelse.
Innenfor tankegangen om vi-og-dem presenteres det ”svenske som normen, som bør etterstreves. Innvandrere og svensker er hverandres motpoler, hvor førstnevnte er det annerledes og avvikende, og gjennom å stadig beskrive minoritetene i lys av dette, så formes bildet av hva som er det ”svenske”. Når innvandrere vises fram i lys av sosiale problemer og patriarkalske, skapes det indirekte en forestilling om etniske svensker som lovlydige og likestilte.
Forskningen viser også samme en tendens, slik som i andre vesteuropeiske land når det gjelder medienes påvirkningskraft. For en del av majoritetsbefolkningen, som ikke er i daglig kontakt med minoritetene, er bildet som mediene gir av innvandrere veldig viktig. Og jo verre framstilling, desto større sjanse for at man utvikler en diskriminerende holdning.
Rapporten viser en utvikling i mediedekningen fra 70-tallet og fram til i dag når det gjelder innvandringsdebatten. I 70-og 80-årene var mediedebatten preget av en sjenerøs, multikulturell og inkluderende tone, mens fra og med 90-årene, i stor grad sett i lys av økonomisk nedgang i Europa tidlig på tiåret, var det duket for et definisjons- og premisskifte.
Innvandrere, også i mediene, omtales som en økonomisk belastning for majoritetssamfunnet. Nye ord og uttrykk kommer opp, som f. eks økonomisk flyktning, hjelp i nærområdet, repatriering og flyktningproduserende land.
Holdningen gjengitt i aviser, radio og TV gjentar seg stort sett denne:
Det er for mange og kravstore, vi er best tjent med å ta inn færre.
Forskerne Hultens (2001) og Björks (1997) arbeid blir brukt i rapporten for å forklare en slik utvikling. Hulten analyserte tre ulike aviser i perioden 1945-95, og kom til blant flere konklusjoner om at mediene bevisst følger hva som er de godtatte politiske trendene. Når den svenske regjeringen uttrykte behov for arbeidskraft utenfor landets grenser, skrev mediene positivt om arbeidsinnvandringen. Når nedgangstidene kom og regjeringen måtte skjerpe innvandringspolitikken, fikk denne oppfatningen gjennomslag i mediene. Björk trekker paralleller til samme tidsrom, når svenske medier i større grad begynte å portrettere et bilde av Sverige som kulturelt homogent. Folk fra andre kulturer som bosatte seg i landet truet denne homogeniteten. Videre konkluderer han at mediene har gått fra et standpunkt av nesten ukritisk solidaritet til det å stille store spørsmålstegn ved innvandringens fordeler. Fokuset ligger på integreringsdyktighet, annerledeshet og misbruk av sosialstøtte framfor innvandring og minoriteter som ressurs.
Fortsatt lang vei å gå for økt deltakelse i mediene
Ifølge Makturedningens journalistenkät fra 1990 var 6 % av det svenske journalistkorpset utenlandskfødt. Forskningen ellers på dette området er fortsatt en mangelvare, og mye av kunnskapen baseres på enkle undersøkelser. Tall fra 1995 (Ungdom Mot Rasism) viste en veldig lav andel av ikke-europeere i svenske medier, rundt 0,2 %, mens en annen undersøkelse i 2000 viste at rundt 3 % av svenske journalister hadde vokst opp i utlandet. Halvparten av de spurte oppgav et nordisk naboland som referanse. Antall journalister med minst en utenlandskfødt forelder kom opp i 7 % (til sammenlikning er det 20 % av øvrig befolkning som har minoritetsbakgrunn).
I journalistutdanningene er det majoritetssvensker fra middelklassen som dominerer. Kun 1 % av studentene er født utenfor Sverige, hvilket betyr at det er en elev per tredje termin, viser tall fra Högskoleverket i 2000. Journalistlektor og prefekt på JMG journalistutdanningen på Gøteborgs Universitet, Marina Ghersetti, uttalte til granskningskommisjonen at hovedgrunnen til den lave andelen var de diskriminerende inntaksprøvene, som bærer preg av en veldig svensk form, med behov for sterke kunnskaper i svenske forhold. Hun viste også til en annen rapport som viste at bristende kunnskaper om nettopp disse forhold sørget for at personer med innvandrerbakgrunn i de fleste tilfeller får svakere resultat ved inntak til høyere utdanning.
Kommisjonen viste til lignende undersøkelser fra andre vestlige land. I britiske medier regnet rundt 1 % av journalistene seg selv som medlemmer av en etnisk minoritet i følge, tall fra 1994, mens i USA ville 11 % av de spurte definere seg selv som fargede eller svarte. En eldre canadisk undersøkelse avslørte sterk bruk av nettverksrekruttering til redaksjonene, noe som igjen førte til sterk overvekt av hvite. Hvis tendensen på akkurat dette har holdt seg på samme nivå i Skandinavia, som i resten av Europa, kan dette være i veldig sterk grad også med på å forklare minoritetsbefolkningens svake representasjonstall.
Skille mellom kremen og resten
Innvandrerstemmer som uteblir er et begrep som hyppig benyttes i rapporten, som ofte benyttes angående det som har vært den tradisjonelle selvpålagte rollen fra medienes side. I iveren etter å belyse, forklare og i enkelte tilfeller forsvare minoritetene i storsamfunnet ender man i stedet opp med en overformyndende holdning, som på ingen måte gagner et miljø som på helst på egne premisser ønsker å bli hørt.
Hva medieoppmerksomheten generelt sett angår, viser rapporten at innvandrere oftere uttaler seg i egenskap av privatpersoner. Her skiller man mellom noen få kjendiser eller ressurspersoner og den vanlige ”innvandrarsvensson” med sin karakteriske brytning. Majoritetssvensker uttaler seg i overveldende grad i kraft av politikere og andre offentlige tjenestemenn, samt forskere, bedriftsledere og eksperter i sitt felt.
Rapporten konkluderer bl.a. med at svensk journalistikk er nødt til å endre strukturell tankegang for å gi større rom for minoritetene. Mediene må la ulike saklig baserte synspunkter og konstruktiv kritikk komme i lys av integreringsspørsmålet, og at de som har førstehåndserfaring med diskriminering komme lettere til på aviser, radio og TV. Et viktig poeng her er at minoritetssvensker også må få slippe til i mediene på sine personlige premisser, interesser og som vanlige likeverdige borgere med egne interesser og egne meninger om mangt i det svenske storsamfunnet.
