- Æresdrap og hjelpeapparatets symbolfunksjon - 19.10.2006
Det første som slår meg er at det sitter en gutt et sted i byen. Han har gått gjennom det mest utenkelige et menneske kan oppleve. På en helt vanlig søndag, da han ante fred og ingen fare, kom han hjem til et syn ingen kan forestille seg. Tre søstre var drept – av hans egen bror.
Når jeg tenker på denne gutten, hvordan han har det og hva han har foran seg i tiden som kommer, blir jeg direkte kvalm når aviser og tv-debatter lokker de vanlige synserne til å slå politisk mynt på hendelsen. Det er frekt, blottet for både smak og takt – å koble dette til æresdrapdiskusjonen, i det minste før vi vet mer om hva som egentlig har skjedd. Gjerningsmannen er enda ikke avhørt.
Det neste som slår meg er en mer ironisk form for tristhet. Lillebroren kollapset etter avhørene, han er nå i sjokk og har sluttet å snakke. Han og de rundt ham må kjempe for å få hjelp. Dagbladet skriver at de ringte 113 og fikk beskjed om at dette ikke var en ambulanse-sak, men noe for legevakta. Dagen etter ble det en ny tur på legevakta, der 20-åringen måtte sette seg på venteværelset og vennene etter hvert ga opp.
Det er et sørgelig beskrivende symptom på hvordan systemet fungerer, at samtidig som hovedpersonen i tragedien må banke desperat på dører for å bli hørt, samtidig som vi er ivrige til å diskutere hvordan psykiatrien svikter, så forbereder bydelen en minnestund der deltagerlista er lang som dårlig samvittighet er vond: Sosialarbeidere, psykologer og alt som kan krype og gå av profesjonelle er innkalt.
Det er liksom lettere å ta tak i traumene til de som er indirekte berørt, vi føler liksom at vi har gjort jobben vår når vi har fått snakket ut og markert hvor triste vi er. Mens lillebroren som var vitne til alt dette blir avvist, og vennene blir påtvunget rollen som kriseberedskap – et ansvar de ikke bør ha alene. Det hadde kanskje vært greit om hjelpeapparatet hadde noe mer enn en symbolfunksjon.
