- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Skriv en debattartikkel om hvor dårlig muslimer er til å integrere seg, at de er ”fiendtlige til norske verdier, og de fremmer et negativt budskap.” Generaliser spesielt dette til å gjelde absolutt alle muslimer. Pek på at moskeene har negativ innvirkning på innvandrerbefolkningen, gjennom sitt konservative og negative fokus. (Om det bare er en liten del av innvandrerbefolkningen som er muslimer trenger du ikke å gå inn på). Eller du kan gjøre slik som Tommy Sharif: gå ut i media og si at det er innvandrernes egen feil at de ikke får jobb. Hvor mange har aktivt gått inn for å få seg jobb? spør Sharif i Dagbladet.
Eller gjør slik som Iffit Qureshi. Hun er også en enkeltperson som har skrevet innlegg i aviser. Hun definerte det udefinerbare begrepet “Kokosnøtt” eller “Uncle Tom” som sikter til etniske minoriteter som har tatt til seg storsamfunnets rasistiske holdninger. Begrepene beskriver mennesker som har utviklet etnisk selvhat og som søker tilhørighet og aksept hos majoritetssamfunnet. Det ligger også i kortene at Shakil Rehman menes å være en passende kandidat for betegnelsen. Men hun ble bare b-kjendis. Hun ble ikke invitert på noen tv-debatter. Så hold deg til islamkritikk, konsekvent og generaliserende, så går det bra. Du trenger ingen utdannelse, ingen spesiell kunnskap om islam eller være representant for noen organisasjon, det at du selv er muslim er godt nok.
IT-gründer Shazad Rana, dekkselger Tommy Sharif og broren til Shabana Rehman, Shakil Rehman. Felles for disse er at de ble kjendiser over natta. Ingen av dem er forskere, representanter for noen organisasjoner eller på noen måte eksperter på verken islam eller integreringen. Men alle har deltatt i debatter på TV, aviser og radio. Hvorfor? Hvor ofte hører vi en norsk dekkselgers meninger om et eller annet i samfunnet som kommer på trykk i riksdekkende media? Hvor ofte inviteres enkeltpersoner til TV-debatter fordi de er en ”sterk stemme i offentligheten”?
Den norske medievirkeligheten omfavner innvandrer- og islamkritikk, og alle som ikke er enige i kritikken oppfattes som motstandere av demokrati, toleranse og menneskerettigheter. Er det ikke mulig å motsette seg 24-årsregelen, og samtidig være feminist? spør forsker Anja Bredal. Hvorfor tillates ikke andres meninger uten at man stempler dem som kvinneundertrykker eller islam-fundamentalist? Jeg bare spør.
“Mellom oss” Utrop utgave 18, 2006.
