Foto: Matthias Ulrich
- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Jeg så tegnene. Han var en rolig kar, nesten for rolig for å være en mann. En empatisk og hyggelig person. Men også litt sånn fløtepus.
Enkelte tema var vanskelig å snakke om. Noen ganger var han unnvikende, andre ganger bortforklarende. Han var ikke så interessert i damer. Pupp og rompe synes han var litt pinlig å snakke om. Han skulle leve i sølibat sa han. Yeah right, tenkte jeg.
Det virket som han trivdes best blant personer med eget kjønn. Han sang i guttekor på kirken og holdt seg ofte til gjengen derfra. Samfunnets fordommer kan være sterke, og ikke minst de som står nærmere ham. Uansett hva det er kan han fortelle meg når han er klar, tenkte jeg.
Likevel tok det ikke lang tid før det hele kom fram i dagslys. Han ble vel tatt på senga. Eller tatt med buksa nede, for å si det sånn. Det var en søndag morgen det skjedde. En typisk morgen der vennene mine pleier å sove lenge etter en bytur, gjerne også med en av motsatt kjønn ved siden av. Men det var ikke det jeg oppdaget hjemme hos denne vennen min. Jeg banket på døren hos ham, men ingen svarte, så jeg åpnet døra siden den ikke var låst. Så fant jeg vennen min der. Han satt på knærne med noe i hånda. Han hadde knelt foran en statue av Jomfru Maria med bibelen i hånda og mumlet noen vers. Det var da jeg skjønte at han hadde ambisjoner om å bli prest. Katolsk prest, og leve i evig sølibat. Jeg tok feil, det må jeg innrømme.
Det er ikke lenger bare homser som er redde for å stå fram. Den tiden da presten og kirken dominerte den private sfære er forbi, nå er tiden kommet hvor religiøse tilhengere vegrer seg for å stå fram med sitt kall. Greit så lenge de er det, men de må ikke prøve seg på meg.
Jeg er ateist, og det vil jeg være. Men vi må snakke om handlingsplaner for å akseptere katolske prester, vi må kjempe mot fordommer og diskriminering. Vi må akseptere dem for det de er og deres kall.
