- Kampen mot kjønnslemlestelse - 07.08.2007
- April i Somaliland - 03.05.2007
Igjen må somaliske jenter, omskårne eller ikke omskårne, grue seg for å gå på skolen og bli ertet og mobbet av andre barn, og kvinner blir stilt personlige og krenkende spørsmål på arbeidsplassen. Somaliske menn slipper heller ikke unna.
Jenteomskjæring er en grusom skikk. Den har foregått siden før Faraoenes tid, og er godt befestet i den somaliske kulturen. Mange tror den er påbudt i Koranen, selv om den også er utbredt blant kristne, f. eks i Etiopia. Det er naturlig og berettiget at vi her i Norge blir oppbrakt over denne skikken, og bruker ord som grotesk og barbarisk.
Vi er ikke de første som prøver å bekjempe og forhindre.
Jeg har vært til stede i Hargeisa i Somaliland på kvinnedagen 8.mars flere ganger. For tre år siden var dagens tema ”Stop FGM, Female Genital Mutilation”, altså kampen mot kjønnslemlestelse. I motsetning til her, hvor markeringen vel kan si å ha bleknet noe, var hele byen preget av feiringen. Dagens tema var kampen mot jenteomskjæring, og fra tidlig morgen til sent på kveld ble den markert, med appeller, spesialskrevet drama, sirkus, musikk og taler. Busser med høyttalere reiste rundt i byen og forkynte budskapet i ord og toner, dekorert med slagord og tegninger. T-skjorter med slagord ble båret av menn og kvinner.
I en fullpakket forsamlingssal hvor en tredjedel av publikum var menn, talte Ministeren for familie og sosial velferd (kvinnelig), og daværende utenriksminister(som også er kvinnelig, sykepleier og jordmor, og driver et stort moderne sykehus spesielt for kvinner og barn.) Gynekologer, leger og kvinneaktivister bidro også..
Dagen ble avsluttet med en stor fest i presidentens hage, igjen med taler, drama og musikk.
Somaliland løsrev seg fra resten av Somalia i 1991, men siden de ennå ikke er anerkjent av omverdenen, har de i stor grad måttet klare seg uten støtte utenfra. I et land som var totalrasert etter bombing og vanstyre har man måttet begynne på bar bakke. Likevel har man klart å skape en fungerende stat, takket være en kjempedugnad der de som har måttet flykte og bosette seg i utlandet har spilt en stor rolle.
Utfordringene står i kø, men kampen mot kjønnslemlestelse også på dagsordenen, særlig blant de mange aktive kvinneorganisasjonene, godt støttet av bl.a. UNICEF.
Alle steder, også langs landeveien, står det plakater og skilt der skikken fordømmes i bilder og ord.
Likevel fortsetter mødre å la sine døtre omskjæres, selv om det er en gradvis nedgang. Særlig i byene er det registrert en positiv utvikling. Men det er ikke gjort i en håndvending å forandre holdninger som er så inngrodd og befestet i befolkningen. Mange mødre tror fremdeles at de gjør det riktige for sine døtre ved å la dem omskjæres. Småjenter ber ofte selv om å bli omskåret for ikke å skille seg ut. Opplysning trengs i høyeste grad, tvang er verken mulig eller hensiktsmessig.
Helsearbeidere og kvinneorganisasjoner reiser rundt på landsbygda, der befolkningen lever spredt og i tillegg for det meste er nomader, og driver opplysningsarbeid. Radio, som er tilgjengelig i stor utstrekning, og TV, som er begrenset til byene, brukes i opplysningsarbeidet. Det går sent, men arbeidet fortsetter.
Som mange aktive somaliske kvinner, også her i Norge, vet og uttaler, kreves det tålmodighet i dette arbeidet. Khadra Noor fra Primærmedisinsk Verksted, som har lang erfaring på området, uttrykte det samme i et radiointervju forleden. At Gro Hillestad-Tune som lenge har vært nært knyttet til samme sted, mener at ”Erik Solheim må reise til Somaliland og ordne opp”, er nesten utrolig naivt, men kanskje typisk norsk. Verden er ikke en del av Norge.
Det er allerede brukt millioner på tiltak mot kjønnslemlestelse her i Norge. I motsetning til det noen sier, har bl.a. OK prosjektet hatt påvirkning på miljøet. Dialog, som mange nå fnyser av som noe som ikke har virket, men som vi her i Norge forsvarer i de fleste andre sammenhenger, i inn og utland, har ikke vært mislykket. Mange kvinner har sett det som en befrielse å få vite omskjæring av jenter, verken den mest omfattende såkalte Faraoniske varianten eller den ”mildere” sunna typen, er påbudt i Koranen, noe mange har trodd, og fremdeles tror. Andre jeg kjenner har fått mot til å stå i mot når de har blitt presset ved besøk i hjemlandet, nettopp på grunn av opplysningene de har fått.
Tallet på norsksomaliske jenter som skal ha blitt omskåret i Somaliland, 185, som kom fram i NRKs reportasje, bør begrunnes. Også somaliere her i Norge er sjokkert over tallet og finner det vanskelig å tro på. Flere har uttrykt at de vil finne ut hvem det gjelder og få dem stilt for retten. Miljøet er meget gjennomsiktig, også i Somaliland, og enkelte som reiser dit i sommer vil kunne avdekke hva opplysningene bygger på, og til dels også hvem som er involvert. De vil dette til livs like mye som opprørte nordmenn.
I alle krisemøtene som nå finner sted i direktorater og departementer skal handlingsplanen diskuteres. Det er viktig å trå varsomt, og dette er ikke det samme som ”snillisme”. Det er uklokt å forkaste arbeidet som tidligere er gjort, og som fremdeles gjøres, fordi det ikke har resultert i total utryddelse av kjønnslemlestelse i Norge.
Det er riktig at det somaliske miljøet selv må vise ansvar. Men det er også viktig at de som med gode hensikter står frem og tar ledelsen nyter tillit hos målgruppen. Det er tvilsomt om skrekkpropaganda og de nærmest hysteriske reaksjoner som nå vises fra norsk side, vil hjelpe.
Åpenhet er viktig, og spørsmålet er om ikke dette vil føre til at flere isolerer og lukker seg.
Somaliere i Norge har problemer med å tilpasse seg, hører vi ofte. Det er ikke til å undre seg over at de med sin bakgrunn fra et land så forskjellig fra Skandinavia som vel mulig, og der det i tillegg har vært krig av forskjellig art i 20 år, og det fremdeles pågår daglige grusomheter og håpet om en løsning har forsvunnet for mange, tar tid på å slå seg til ro.
Området NRK rapporterte fra er, sammen med Puntland-regionen i øst, et unntak.
For, så vidt jeg vet, har NRK for første gang sendt et TV team til Somaliland. Ellers er dette noe norske medier sjelden tar seg råd til, med NY TID som et hederlig unntak. Det som rapporteres herfra i norske media er stort sett sakset fra utenlandske kilder, bortsett fra når somaliske politikere eller regjeringsmedlemmer besøker oss, og kan intervjues her, som nå nylig. Men nå har altså et tema vært viktig og fengende nok til at det kan lages en fjernsynsreportasje.
Hva med å spandere et litt mer dyptgående program? Et program som sier noe om den generelle situasjonen i Somaliland, hva med å intervjue myndighetene der, organisasjoner, menneskerettsaktivister osv, og finne ut hva annet som foregår?
Norge gir allerede støtte til oppbyggingen av landet, men uten internasjonal anerkjennelse er det fremdeles begrenset hva som kan oppnås av det vi ser på som en ”normal” stat. Til tross for dette gjøres det store fremskritt, noe som det også kunne være interessant å høre om.
Ved å stadig fokusere på negative aspekter ved den somaliske kulturen, eller det vi ser av den i Norge, bidrar medie-Norge til å nedtrykke folk som allerede har mer enn nok å slite med, og hvis målet er integrering virker det mot sin hensikt.
