En rask telefonrunde blant ressurspersoner med innvandrerbakgrunn viser at de ikke ser på den avgåtte statsråden Manuela Ramin-Osmundsen som « typisk innvandrer». Hun er faglig dyktig, en god rollemodell, men også «Vestkantdame», «assimilert», «har ikke nære innvandrervenner», osv er blant karakteristikker som jeg kunne fange opp. Uavhengig av om dette stemmer eller ikke, viser denne type oppfatninger i etterkant av avgangen at stoltheten mange følte da hun ble statsråd nå er blitt en skuffelse, og at dette er en måte å ta avstand på. Hvordan ville reaksjonene vært dersom det var en innvandrer som hadde fått jobben i stedet for Ida Hjort Kraby?
At man i Norge får jobb gjennom nettverk er ingen nyhetssak. At dette også skjer ved rekruttering til toppjobbene er heller ikke nytt. Tidligere barnombud Trond Viggo Torgersen sier til Dagbladet at også han ble oppfordret til å søke på stillingen som Barneombud den gang. Vi vet også at daværende kommunalminister Erna Solberg ansatte sin partikollega Osmund Kaldheim som direktør for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. En partikollega uten erfaring fra innvandrerfeltet. Dette skjer hele tiden, overalt. Men dette er ikke ensbetydende med at det er akseptabelt. Mange innvandrere får ikke jobb nettopp fordi de mangler slike nettverk.
Manuela har syndet og dette kan ikke tilgis, mener kommentatorer. Det er håndteringen av saken hun har feilet i. Hun har holdt tilbake informasjon. Etter UDI-skandalen burde Manuela ha skjønt at en slik uthaling ville skape reaksjoner.
Tidligere statsråd Manuela Ramin-Osmundsen. Foto: Henrik Kreilisheim
Det finnes mange politikere med minoritetsbakgrunn med mange års erfaring i Arbeiderpartiet. En av dem er Ap-politiker Kahlid Mahmood. En annen solid politiker er Akthar Chaudry i SV som også er godt skikket til ministerjobb. Men Jens Stoltenberg valgte Manuela, som hadde null erfaring som politiker. Hvorfor fikk nettopp Manuela denne jobben? Også gjennom nettverk?
Det er ett fokus som har forsvunnet i media omtale av saken. Det er den prinsipielle debatten om politiske utnevnelser av uavhengig ombud. Under Barne- og likestillingsdepartementet er det barneombud, likestillingsombud og forbrukerombud. Disse ombudene skal fungere uavhengig og fritt. Men hvor uavhengig kan de fungere dersom departementet styrer ansettelsen av disse nøkkeljobbene? I forrige utgave av Utrop skrev vi om Likestillingsombudets rapport som viser at rasisme ikke tas på alvor i staten.
Det burde kanskje nedsettes en uavhengig kommisjon for slike ansettelser. For Reidar Hjermann som skulle bli byttet ut, har virkelig gjort en flott jobb i forhold til alle barn. Også flyktningbarn og barn på asylmottak har vært hans hjertesak. Hjermann har, også før han ble ombud, vært opptatt av den psykiske helsen til flyktningbarn. Vi håper han kommer tilbake som barneombud.
