Når vi går et skritt videre fra å snakke om et multikulturelt samfunn til å forsøke å skape et slikt samfunn møtes vi med én gang av et problem: Hvilket multikulturelt samfunn er det vi ønsker oss?
Meningene om hva et multikulturelt samfunn bør være spriker i mange retninger. Noen forestillinger ligner hverandre, mens andre er diametrale motsetninger. Én oppfatning er at et multikulturelt samfunn er et samfunn der hver gruppe får beholde sine tradisjoner og væremåter og ellers unngår å blande seg med andre grupper.
En slik oppfatning springer gjerne ut av at en legger større vekt på å beholde egen identitet, enn å samhandle med mennesker av ulikt opphav og med ulike interesser og verdier. Det finnes eksempler på folk som tar til orde for et multikulturelt samfunn og samtidig er skeptiske til at sønnen eller datteren gifter seg med en person med en annen nasjonal, etnisk eller kulturell tilhørighet, eller i det hele tatt er negative til kontakt med mennesker utenfor egen gruppe.
Her berører vi et sentralt punkt for hva som et egentlig er et sunt multikulturelt samfunn, altså et samfunn som har muligheten til å utvikle seg og vokse som samfunnsformasjon.
Jeg tror vi må bevege oss bort fra forestillingen om kulturer som lever side om side på samme geografiske område, men med minimal eller ingen kontakt mellom seg. Det er tvert i mot meget viktig at vi arbeider for at samkvemmet mellom alle salgs ulike grupper blir lettere. Motviljen mot å involvere seg kommer etter min mening av en dypereliggende frykt for å måtte gi slipp på sin egen kultur eller egne grunnverdier.
I stedet for å frykte vår nabo må vi sørge for et kulturelt klima der gruppene er så sikre på sin egen identitet at de også kan bruke den grunnleggende menneskerettigheten det er å bli kjent og samhandle med mennesker med en annen bakgrunn. I stedet for å tenke at vi mister noe i denne prosessen, må vi opparbeide oss en forventning i møte med det fremmede om at vi har noe å lære – at vi kan vinne verdier. Når vi utfordrer oss selv og utvider vår horisont, bidrar vi til et ekte kulturelt mangfold i samfunnet.
Den motsatte utviklingen, der gruppene dyrker sin egen kultur eksklusivt, og dermed ender opp med å dyrke sin egen frykt for det fremmede, leder til det resultatet vi helst vil slippe, nemlig ghettoisering. Retten til å beholde og verne om egen kultur og religion er en meget viktig del av et samfunn med mangfoldige borgere. Det er også en rett som stadig omtales og forsvares. Men en reell mulighet for kulturutveksling, for ikke å si kulturblanding, synes det ikke å være like stor bevissthet om.
Beveger vi oss utenfor området kunst, i betydningen musikk, teater, litteratur og maleri, er kulturblanding fremdeles mangelvare. Vi holder oss til våre egne, ikke minst i hverdagen. Men det er nettopp i hverdagen kulturutvekslingen bør starte, og det er i hverdagsmøtene med uvante folk og forestillinger at vi må være villige til å lytte og lære.
