Etter hvert ble jeg interessert i å vite hvorfor utlendinger velger å bli her i Norge. Jeg snakket med mange innvandrere om saken. Mange argumenterte med det gode arbeidsmarkedet, til tross for den høye ledigheten blant innvandrere. Andre trakk fram det gode velferdstilbudet. Jeg var enig med begge standpunkter, men kom etter lange diskusjoner og funderinger fram til at det aller viktigste var den grunnleggende tryggheten vi følte for våre barn. Det er grunnen til at så mange velger å bli boende.
Selvfølgelig er det mange som snakker i store ord om at så snart borgerkrig eller andre problemer i hjemlandet tar slutt, forlater de Norge med én gang. Jeg vet av egen erfaring at de aller fleste av disse ikke kommer til å følge opp i praksis. De er ikke dumme.
Dessverre er det likevel grunn til en viss bekymring. I noen områder av Oslo er den sosiale situasjonen i ferd med å forandre seg. For fem år siden begynte en del unge innvandrere å selge narkotika åpent og synlig for alle på bestemte plasser i byen. Dager, uker og måneder har flydd forbi, men myndighetene har ikke grepet inn. I mellomtiden har salget spredd seg til så og si hvert gatehjørne i bydelen der jeg bor.
Narkotikasalget har blitt råere og mer kynisk.
Problemet har jeg tatt opp i denne spalten før. Den gang fortalte jeg om min venn som trodde problemet kunne løses av politiet alene, uten at politiske myndigheter grep inn. Men narkotikasalget har bare blitt råere og mer kynisk. Det har gått så langt at jeg alltid advarer mine voksne døtre mot å gå alene visse steder. Utrolig! I mitt stille sinn har jeg begynt å bekymre meg for at det neste blir at selgerne forsøker seg på dørsalg.
I år kan det virke som bekymringene fra tusenvis av Oslo-beboere har blitt umulige å overhøre for politikerne. Oslo kommune har nå satt inn sikkerhetsvakter i området. Situasjonen er noe bedre. I hvert fall på overflaten. Likevel har inntrykket av at noe er grunnleggende forandret festet seg. Jeg har for første gang vurdert å flytte ut av Oslo sentrum. Oslo er heldigvis ikke Norge. Og det vil jeg si veldig klart: Jeg flytter ikke fra dette landet!
Spalten ble opprinnelig publisert i Utrops papiravis utgave 8-2009.
