- Noen tanker om islam i Norge - 26.03.2014
- Selektive islamske forbud - 14.05.2009
Å ha en tro på noe overnaturlig er i utgangspunktet en privatsak som man her i landet normalt ikke trenger å reklamere for. At landet har en kristen statsreligion er riktignok antikvert og kommer trolig med tiden til å forsvinne.
Flesteparten av mennesker i vårt land er nokså lite religiøse av seg og bruker kirken og dens tjenester først og fremst til seremonier i forbindelse med blant annet dåp og ekteskapsinngåelse. Satt på spissen er dåpen en åndelig voldtekt på nyfødte barn (intet barn blir spurt om det vil bli døpt) og ekteskapsseremonien en sakramental ramme rundt et troskapsløfte som nå også enkelte homofile ønsker å ta del i. Fremfor alt er troen altså en ren personlig sak basert på frivillighet.
Islamsk tro er derimot ikke noe som den enkelte pakistaner/iraner/iraker velger å bekjenne seg til. Det er noe som bestemmes av etnisk opprinnelse, det vil si den familien og kulturen man stammer fra. Et familiemedlem som ”ikke tror” er en frafallen og det kan ha store konsekvenser for vedkommende – spesielt for kvinner. Det å melde seg ut som kirkemedlem, hvilket jeg gjorde som 15-åring, har ingen muslimsk ungdom frihet til å gjøre. Dette fremskynder på ingen måte integrering i samfunnet.
Islamsk tro er ikke noe som den enkelte velger å bekjenne seg til.
Sært og kuriøst
Annerledes påkledning er ikke vanlig i vårt land og blir av de fleste ansett til å være sær, fremmed og kuriøst – til tider fjollet og også støtende. Stort sett er heller ikke klærne passende for klimaet i vårt land.
Som sagt er religionstilhørighet en privatsak, og det virker ikke særlig inkluderende om man poengterer sin annerledeshet også via klesveien.
Derfor er oppstyret rundt kravet til bruken av hijab i forbindelse med arbeid i diverse yrker nokså tåpelig og latterlig. Et religiøst plagg som en hijab er like feilplassert på hodet til en politimann som en kalott på en fotballdommer eller en turban i svømmehallen.
