- Sør-Afrika som et forbilde - 09.06.2009
I tillegg til sin strategiske betydning er Sør-Afrikas rolle som stabiliserende kraft på kontinentet avgjørende. Etter annen verdenskrig og Hitlers undergang tok så godt som alle avstand fra rasismen. Den generelle trenden ble å fjerne rasistiske barrièrer, samtidig som de gamle kolonirikene gikk i oppløsning.
I Sør-Afrika gikk utviklingen i motsatt retning etter krigen. Apartheid fikk fotfeste og utviklet seg til et brutalt regime preget av undertrykking og urettferdighet. Landet var fanget i en ond sirkel i nesten 50 år. På 1990-tallet, etter en lang og hard kamp, gikk det hvite mindretallet endelig bort fra sin gamle politikk.
Anerkjent av Norge
Under apartheid hersket en forestilling om at de hvite aldri ville gi fra seg makten frivillig og at kampen mot systemet ville ende i en blodig borgerkrig. Men etter 30 år i fengsel ble Nelson Mandela løslatt. Han var leder for det største opposisjonspartiet ANC (African National Congress) og fikk fredsprisen sammen med Fredrik Willem De Klerk, lederen for den hvite regjeringen som var med på å avskaffe apartheidsystemet. Forresten var Norge et av de første landene til å sette fokus på problemene i Sør-Afrika i 1960 da fredsprisen gikk til borgerrettsforkjemperen og ANC-presidenten Albert John Lutuli.
Mandela gjorde det kunststykket å ikke bli bitter og var i stand til å tilgi de som hadde gjort ham urett. Talen han holdt da han ble innsatt som Sør-Afrikas president i 1994 var et viktig bidrag til arbeidet for fred og forsoning: “Vi skal bygge et samfunn der både svarte og hvite vil kunne gå med hevet hode og være trygge på sin rett til menneskeverd – en regnbuenasjon som lever i fred med seg selv og med verden,” sa han den gangen.
Akutte utfordringer
Det moderne Sør-Afrika reiste seg fra asken av apartheid og ble et foregangsland for demokratisk utvikling og fredelig sameksistens over hele det afrikanske kontinentet. Hvis slike mirakler kan skje i Sør-Afrika etter så mange år med blodsutgytelser og konflikter, er det håp også for andre land. I alle demokratiske valg siden 1994 har taperne opptrådt klokt og med sinnsro. Dette gir det afrikanske demokratiet et nødvendig løft. Sør-Afrikas grunnlov sikrer demokratiske, politiske og sosiale rettigheter. Over hele det afrikanske kontinentet er politisk undertrykkelse, korrupsjon og manglende deltakelse i beslutningsprosesser dyptgripende problemer. Også mediene er i makthavernes klamme grep.
Afrika er stadig hjemsøkt av dramatiske hendelser i forbindelse med valg. I Nigeria, det mest folkerike landet på kontinentet, var organiseringen ikke god nok og observatørenes rolle ble undergravd. I Zimbabwe, Sør-Afrikas naboland, ble valget en fiasko, selv om press utenfra førte til en noe bedre maktfordeling. Enda verre er det med de mange land der de samme lederne sitter i 30-40 år, i noen tilfeller enda lenger, slik som Gabon, Angola og Libya. Lederne i disse landene utpekte seg selv til eneherskere før mer enn halve befolkningen var født.
Håp for fremtiden
Diktatoriske regimer kommer fort inn i en ond sirkel og det ender ofte med statskupp og store tragedier for landet og folket. Det 21. århundrets utfordringer kan ikke møtes med det 19. århundrets mentalitet. Det er på tide å se framover. Tegnene på at det går i riktig retning er heller ikke vanskelig å få øye på. Bare tenk på de frie valgene i Ghana – og ikke minst i Liberia, der Afrikas første kvinnelige president ble valgt.
Når flere land i Afrika innfører reell demokratisk representasjon, legger forholdene til rette for at opposisjonelle krefter kan arbeide forutsigbart og etter hvert klarer å avvikle sine valg uten voldshandlinger i etterkant, vil drømmen om et fredeligere kontinent rykke stadig nærmere virkeligheten.
NN er journalist med afrikansk bakgrunn og samarbeider med Utrop. Han vil ikke skrive under sitt egentlige navn fordi han er politisk flyktning.
