Flyktningkonsulentene må få større spillerom og bedre verktøy til å motivere til utdanning. Nye landsmenn trenger skikkelig kvalifisering for å klare overgangen til det tøffe norske arbeidsmarkedet. Reell kvalifisering i et moderne, industrialisert land som Norge forutsetter at man kan lese og skrive norsk, men vi må ikke stoppe der. Mange flere enn i dag må få muligheten til å tilegne seg ferdigheter og fag Norge har bruk for. Her har regjeringen en stor oppgave å ta fatt på. På arbeidsmarkedet bør offentlig sektor gå foran med et godt eksempel. Regjeringen bør derfor åpne for positiv diskriminering når offentlige stillinger besettes.
Kriminalitet må bekjempes
Videre forventer vi nulltoleranse overfor kriminalitet. Et av de viktigste fortrinn Norge har, er tryggheten. Men tryggheten er under press. Myndighetene må gjøre mer for å hindre at gjenger av asylsøkere erobrer områder for narkotikasalg og annen kriminell aktivitet. Siden 2004 har stadig flere gatehjørner i Oslo blitt utrygge. Men det var ikke før tidlig på våren 2009, da valgkampen var i emning, at myndighetene begynte å gjøre noe.
Nå, etter at valget er over, er det fare for at problemene igjen går i glemmeboken, og får lov til å vokse videre. Varige løsninger vil la vente på seg. Slik jeg ser det, er det florerende narkotikasalget et symptom på et underliggende problem. Tallene på asylsøknader fortsetter å stige. Men myndighetene har verken den nødvendige kapasitet eller kompetanse til å drive en skikkelig integreringspolitikk med de høye asyltallene vi ser i dag.
Boliger til alle
Det er bra at nesten 30 000 flere familier har fått bostøtte det siste året. Men det er behov for en ytterligere styrking av boligpolitikken i favør av våre nye landsmenn. Boligforholdene for tusenvis av barnefamilier med innvandrerbakgrunn er forferdelige. Det er også hundrevis som står helt uten bolig. Diskriminering på boligmarkedet er et alvorlig problem. Her må regjeringen nå gå fra ord til handling. På den annen side er det viktig å fokusere på en fornuftig spredning i bosetningsmønsteret. Sentralisering er et problem for alle, men det er særlig uheldig når enkelte områder får en svært høy konsentrasjon av innvandrere – da får vi det minst ønsker, nemlig gettoer.
Kvinner og vold
Kampen mot voldelige holdninger og atferd må fortsette med økt intensitet. Vi kan ikke tillate vold i nære relasjoner, verken hos norske eller innvandrerfamilier. Kampen mot vold på skolene og blant ungdom er en viktig oppgave. Den mangelfulle kriminalitetsforebyggingen gir seg nå utslag i at ungdom ser på de kriminelle gjengene som forbilder.
Innsatsen for kvinner som lever en slavelignende tilværelse, kontrollert av sine ektefeller – norske og innvandrere – og som ikke har tilgang til verken sosialtjenesten, NAV eller andre instanser, må styrkes. Bare i Oslo er det nesten 7000 familier i en slik situasjon, ifølge tall fra konsulentselskapet Econ Pöyry . IMDi og NAV har i det siste blitt mer oppmerksomme på dette problemet, og vi forventer at det gjøres mer for disse kvinnene i den kommende perioden.
Kontantstøtte forsinker
Kontantstøtten bør fjernes. Den er en av de viktigste årsakene til at innvandrerkvinner og -barn blir hjemme uten å lære norsk eller jobbe. Barna i disse familiene får en forsinket sosialisering og det blir vanskeligere for dem å tilpasse seg norske normer. Når det gjelder ressursbruk generelt, er det i disse Holmenkoll- og Bjørvikatider rimelig å forvente at det gjøres tøffe prioriteringer til fordel for integreringstiltak.
Det er mulig at vi får se integreringspolitikken gjennomført av et eget departement, det vil si at Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) deles, slik det skjedde da IMDi ble skilt ut fra UDI. IMDi har fungert tålelig bra på grunn av fokus på tidlige tiltak for inkludering og integrering, som nå kommer i gang straks en person får oppholdstillatelse.
