- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Integrering handler om tilrettelegging og tilpassing for at nye innvandrere skal bli inkludert i samfunnet. Dette bør i praksis bety at integreringspolitikk bør bidra til å lære norsk, få jobb, delta i samfunnet og få mulighet til å være likeverdige borgere, og samtidig beholde sitt språk og kultur og utøve sin religion. Ser vi på tiltakene som Arbeids- og inkluderingsdepartementet har ansvaret for å koordinere, gjelder samtlige tilrettelegging for å tilpasse seg det norske samfunnet og ingen tiltak som verner om innvandrernes egen identitet.
Glemte grupper
Det gis for eksempel ikke tilskudd til landsdekkende organisasjon på innvandringsfeltet som jobber med en folkegruppe sine interesser. Organisasjoner som får tilskudd må ”representere innvandrernes interesser i Norge på tvers av nasjonalitet eller etnisk bakgrunn.” Det betyr at for eksempel at iranere som jobber med iranernes interesser på nasjonalt nivå, ikke kan få støtte. Ingen folkegrupper som jobber for sine interesser på nasjonalt nivå kan få tilskudd.
Ingen støtte til morsmål
Det er feil at tospråklighet skaper avstand til norsk kultur, ifølge Lanes ferske doktoravhandling “A Tale of Two Towns.” Blir du derimot fratatt språket ditt, får du et kulturelt hull. Du blir fremmedgjort, og får avstand til majoritetssamfunnet. Morsmålsundervisning styrker tilknytningen til Norge, ifølge forskerne. Men alt som har med morsmål og innvandrernes egne språk å gjøre, blir sett på som fy fy av den rødgrønne regjeringen. Det gis ikke støtte til morsmålsopplæring eller lørdagsskoler som innvandrere selv har opprettet og selv finansierer.
Ensidig tiltak
Ser vi på tiltakene og innstramningene som er foreslått og vedtatt i siste regjeringsperiode, er det tre tiltak som er verdt å nevne. Tiltak mot tvangsekteskap, asylinnstramninger og et lovforslag som pålegger statlige virksomheter å ”jobbe aktivt for likestilling og mot diskriminering”. Forslagene til innstramningene var forøvrig virkelig stramme, men når det kom til antidiskriminering var det virkelig løst. Hvordan statlige virksomheter skal jobbe ”aktivt” var det ingen pålegg om, kun pålegg om rapportering. I regjeringens liste over integreringstiltak er det ikke et eneste tiltak er ment å bidra til å at innvandrere kan beholde sitt språk eller kultur. Regjeringen er opptatt av å assimilere fortest mulig.
Det som tidligere het familiegjenforening, en rettighet i FN-konvensjonen, heter nå familieinnvandring, altså et spørsmål om migrasjon. Er dette en redefinisjon som fjerner en rettighet?
Regjeringen har ikke et eneste tiltak som er ment å bidra til å at innvandrere kan beholde sitt språk eller kultur.
Det har i de siste fire årene vært enormt fokus på tvangsekteskap, noe har ført til at flere søker hjelp. Det er også ansatt såkalte minoritetsrådgivere ved videregående skoler hvor mange elever med innvandrerbakgrunn går. Tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) viser at problemer knyttet til ”ekstrem kontroll” er det som ungdom søker mest hjelp til. Det er også et paradoks at disse skolene, som også har et stort innslag av etnisk norske ungdommer fra ressurssvake familier, må få hjelp fra ”minoritetsrådgivere.” Det måtte tvangsekteskap til for at etnisk norske ungdommer skulle få hjelp.
Overfokus på tvangsekteskap
4 900 av totalt 16 800 familieinnvandrere kom til Norge for å gifte seg, viser fersk statistikk, resten var allerede gift da de kom til Norge. Av disse 4900 var det 2700, altså 55 prosent, som giftet seg med en etnisk norsk. Av dem som inngikk ekteskap med en innvandrer eller norskfødt med innvandrerforeldre, er 245 fra Pakistan, 157 fra Irak og 122 fra Afghanistan. De enorme tiltakene som er satt i gang for å motvirke tvangsekteskap, svarer ikke til antallet som faktisk får hjelp. Etter å ha fulgt med på regjeringens arbeid på dette feltet, er det ikke tvil om at reglene for familieinnvandring er strammet inn for å redusere innvandringen og ikke tvangsekteskap. Det er utenkelig at de ansvarlige ikke kjenner til denne statistikken. Regjeringen handler med overlegg.
Ny, kulturell rasisme
Grenselovutvalget leverte nylig sin innstilling til Justisdepartementet. Økt kontroll i grenseområdene, lokal og rask registrering av asylsøkere og mer effektiv uttransportering skal bidra til å redusere antallet identitetsløse asylsøkere og bekjempe kriminalitet, heter det fra justisminister Knut Storberget. Et par dager etterpå publiserer UDI tall som viser at mer enn ni av ti dokumenterer sin identitet. Og tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at asylsøkere står bak mindre enn 1 prosent av alle oppklarte lovbrudd i Norge i 2001. 98 prosent av alle siktelser for lovbrudd i 2001 er helt sikkert ikke begått av denne gruppen, ifølge SSB. Myndighetene kjenner helt sikkert til tallene, men de er offer for den kulturelle rasisme som herjer i Europa og utøver denne type rasisme uten å være klar over det.
Fremskrittspartiet kommer ofte med løse påstander og forvrengte fakta, og tidligere kunne andre partier korrigere, debattere og påpeke feil. Men før valget var det ingen som våget å motsi FrP når de påstod at asylsøkere er voldtektsmenn. Var det frykt for å tape stemmer, eller var det andre årsaker som lå bak?
I motsetning til tradisjonell rasisme som forskjellbehandlet mennesker på bakgrunn av biologiske forskjeller eller rase, er den nye formen for rasisme basert på kulturelle og religiøse forskjeller. Denne kulturelle rasismen som oppstod blant radikale høyreintellektuelle krefter på kontinentet på slutten 1960-tallet, har seget sakte men sikkert inn norsk politikk i løpet av den rødgrønne regjeringens stortingsperiode, og er blitt en legitim form for rasisme. Dersom ikke regjeringen er bevisste på dette, vil vi få enda fire nye år med forsterket nyrasisme.
