Foto: United.no
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Tammy Abrahams, Marcus Rashford og Paul Pogba. En Chelsea-spiller, og de to andre fast inventar på Manchester United. Felles er at de har opplevd grov personhets på sosiale medier etter å ha bommet i avgjørende straffesituasjoner.
Hetsen gikk ikke bare på person, men på hudfarge. Pogba ble utsatt for hatmeldinger etter å ha misset en straffe i bortekampen mot Wolverhampton. Rashford fikk samme møkkpakke etter å ha misset i hjemmekampen mot Crystal Palace sist lørdag. Abrahams etter å ha misset en avgjørende straffe i Supercup-finalen mot Liverpool tidligere denne måneden.
Særlig er det sosiale medier som Instagram og Twitter som utmerket seg negativt. Twitter har på sin side fordømt hatmeldingene, og kommet med følgende uttalelse:
Vi fordømmer på det sterkeste denne uakseptable oppførselen, og har nå suspendert en rekke kontoer for brudd på retningslinjene våre for hatefulle ytringer.
United tok også til aksjon. Før sist lørdags hjemmekamp holdt supporterne en banner med slagordet “United against racism”. Også på sine sosiale medier dro klubben frem hashtaggen #allredallequal. Men det skremte ikke vekk de som kom med hatmeldinger mot Rashford etter kampen.
Gått under jorden
United har i etterkant hatt møter med Twitter for å ta tak i hetsen. Sosiale medier-giganten har også fordømt haytringene, og i en uttalelse kalt dette “et samfunnsproblem”.
Ser man tilbake historisk har rasismen i fotballen dype røtter, også institusjonelt. Viv Anderson var den første prominente svarte spilleren til å representere England på A-landslagsnivå på slutten av 70-tallet. Han fikk både apelyder, rasistiske fornærmelser og bananskaller slengt etter seg.
Over fire tiår senere er problemet ikke utradert. Fra å være et tribunefenomen har rasismen gått over til digital format. Først og fremst har dette skjedd som følge av at klubber har slått hardt ned på supportere som kommer med hatytringer i det offentlige rom. Enkelte har fått kampbesøksfobud på ubestemt tid. Sosiale medier som særlig Instagram og Twitter, med svakere identitetskontroll, har imidlertid gjort terskelen lavere i en slags parallellutvikling.
Fotballen i seg selv er et speilbilde på samfunnet man lever i. Samfunn med høy tillit og ordnede forhold vil gjenspeile seg på tribunene. I samfunn med høy konfliktnivå vil dette også kanaliseres gjennom fotballen. I en tid med økende identitetskonflikter og polarisering får både misnøye og mistillit, og i verste fall hat en større eksponering.
Fotball har også en spesiell tribalistisk natur, en “oss mot dem”-tankegang. Ofte handler det om “sunn rivalisering” mellom lag. En del ser også i fotballen et slags fristed i et samfunn som de mener går i altfor politisk korrekt retning.
Her er det viktig at klubbene gjør på nett slik de har agert på den virkelige arenaen. Uniteds møter med Twitter viser at klubben, slik andre klubber, tar problemet på alvor.
Og det i seg selv er en god start.
