Innvandrerpolitiker-begrepet trenger nydefinering

Av
Claudio Castello
-
Likeverdige maktutøvere: Vi må stille oss spørsmål rundt begrepet "innvandrerpolitikere" når stadig flere av disse gjør sitt inntog i mainstream-politikken, fremhever kommentarforfatteren.
Foto: Arbeiderpartiet
Politikere med flerkulturell bakgrunn kjemper for alt fra grønt skifte, til bompengemotstand, til fattigdomsbekjempelse. Siste valg viser at begrepet "innvandrerpolitiker" er klar for en nydefinering.
Claudio Castello
Latest posts by Claudio Castello (see all)

Integrering er en integrert del av politikken

Utsagnet husker jeg fra en del år tilbake, da undertegnede snakket med Aps Hadia Tajik under en valgvake på Folkets hus.

Hadia har i løpet av disse årene gjort sin politiske “integreringsreise”. Hun har utøvd makt på kulturfeltet som statråd, og vært ledende opposisjonspolitiker med folkelig forankring i ulike kampsaker siden Ap tapte valget i 2013.

Nylig snakket Utrop med en norsk-pakistansk comeback-politiker på nykomlingpartiet FNBs valgvake på Lilleaker. Han nikket bekreftene på om hvorvidt partiet hadde fått mange stemmer fra bilavhengige innvandrere på Oslo øst. Men viktigst for han var det å understreke at dette nye partiet har planer om å bli en ny stemme, ja rett ut et nytt folkeparti for alle.

Valgvinner

Lan Marie Berg er først og fremst gårsdagens valgvinner og fjeset for det nye “grønne skiftet” som nå implementeres i Oslo. Et velgerpolitisk skifte som to år fra nå kan ta partiet til uante høyder, altså regjeringsmakt (eller i det minste en sterk pådriverposisjon). Fremhevingen av hennes flerkulturelle bakgrunn har først og fremst skjedd blant netthetsere på sosiale medier, og da helst på en negativ måte.

Før forrige Stortingsvalg intervjuet vi Aisha Naz Bhatti, en norsk-pakistansk Sp-politiker, som definerte seg selv som anti-sentraliseringstilhenger. Hun sa seg også positiv til en britisk utmelding av EU. Nå er hennes parti tredje størst på landsbasis som følge av gårsdagens omkalfatring av det norske politiske landskapet. I kjølvannet av Acer-saken, samt motstand mot naturødeleggelse og nedleggelse av offentlig struktur i distrikts-Norge har vi fått en gjenstyrking av sentrum-akse-periferien.

Like før Oslo Pride truet to menn folk i en bygård på Grønland å ta ned homo-flagget. En av de som tok sterk avstand fra handlingen var en norsk-somalisk SV politiker, Marian Hussain. Hun påpekte at Grønland er til for alle uansett legning, og at “homofobi hadde ingen plass” i en av Oslos mest flerkulturelle bydeler

Varaordføreren her er en tamilsk krigflyktning og overlever fra Utøya-terroren. Men egentlig er hun hele Oslos “Kamzy”.

Vekk fra politisk “typecasting”

Eksemplene er og blir stadig flere. Så hva er den røde tråden? Først og fremst innse at “innvandrerpolitikerne” blir stadig flere, og mer representative. Vi har folk som står opp for andre med annen legning enn majoriteten, som står opp for by og bygd, som står på for miljøet og det grønne skiftet.

Å komme seg vekk fra politisk “typecasting” er en del i denne utviklingen. Fra å bare omtale integrering og innvandring til det mangfoldet av kampsaker som preger den politiske hverdagen i Norge.

På en måte er dette ganske befriende, uansett hvilken side av partiskalaen man måtte befinne seg. Og det innebærer også en nydefinering av det såkalte begrepet “innvandrerpolitiker” eller “flerkulturell politiker”. Uansett er dette et sunnhetstegn i en tid som, særlig de siste årene, har blitt dominert av identitetspolitikk og polarisering.

Frem mot 2021 er det uansett mange skillelinjer som skal markeres, og kampsaker det skal kjempes om. Men de som engang skulle bli “integrerte i og gjennom politikken” er nå forlengst likeverdige menn og kvinner i den politiske familien, som på like vilkår skal oppnå innflytelse og makt i det norske samfunnet.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER