Foto: Sefti/KURDISTAN KURD/Flickr
- Utrop for fem år siden: Kan vi fryse smertene? - 23.03.2015
Jeg bodde i Norge på den tiden og hadde ikke så mye kunnskap om Kurdistan. Grunnen til min uvitenhet var kanskje først og fremst den geografiske splittelsen av Kurdistan. Selv kommer jeg fra Nord-Kurdistan og hadde liten kunnskap om Sør-Kurdistan. Hendelsen i Halabja ble en fundamental vekkelse for min selvforståelse og min kurdiske identitet. Folkemordet i Halabja skapte et dypt sår som det ikke er mulig å bli kvitt. Slike hendelser rammer dypt og jeg vet at mange kurdere føler det samme.
Total utryddelse
Halabja ligger i Sør-Kurdistan og er en viktig kulturby som av mange ble omtalt som selve hjertet i den kurdiske samfunnsutviklingen. Mye av kurdisk kunnskap og kulturliv vokste frem her. Halabja ble en trussel mot regimet til Saddam Hussein og løsningen ble å utslette hele byen. De fleste kjenner til den nylige rettssaken mot «Kjemiske Ali» og resten av hans stab, som startet 21. august i fjor. Datoen er ikke tilfeldig valgt, den er et minne om den dagen da folkemordet – Anfal – startet. Saddam Husseins hensikt var total utryddelse. I perioden mellom 1987 og 1989 ble 182.000 kurdere drept. I angrepet på Halabja i 1988 ble 6000 kurdere drept med kjemisk gass. Mer enn 3000 landsbyer i regionen ble ødelagt og de aller fleste innbyggerne ble fordrevet.
Blant de drepte var det mange kvinner, barn og eldre. De døde i løpet av noen timer etter det kjemiske gassangrepet. I tillegg ble mer enn 10.000 mennesker blinde, vansiret eller på andre måter ødelagt for livet. Tusenvis av mennesker døde senere av skader. Mange mennesker mistet livet i etterkant av angrepet som følge av epidemier, og mange barn ble født med fødselsskade i årene som fulgte.
Planlagte grusomheter
Irakiske soldater i beskyttelsesutstyr vendte tilbake til Halabja etter angrepet for å vurdere effektiviteten av sine våpen. De delte byen inn i soner, fastslo tallet på døde og omfanget av skadde. På denne måten ”hjalp” et taust Halabja Saddam Hussein med å forbedre sin utryddelsesstrategi. Da utenlandske journalister kom til Halabja noen dager etter, fant de døde personer overalt; på kjøkkenstolen, ved kafébordet, middagsbordet, eller liggende i veikanten med en beskyttende arm rundt barnet sitt. Ingenting hadde blitt gjort fra myndighetenes side for å skjule ugjerningen, rydde opp, eller for å bistå de overlevende.
For første gang er det opprettet en egen ministerpost i Sør-Kurdistan for folkemord.
Aldri glemme
Det er tungt for de berørte familiemedlemmene å se tv-bilder av despotene som ble stilt for retten i den delen av Irak som igjen kan kalle seg Kurdistan, høre vitner fortelle om mann, hustru, barn og slektninger som forsvant og aldri kom aldri tilbake. Bildene og beretningene vekker først og fremst følelser av frykt og avsky. Tv og andre mediers formidling av den kurdiske smerte og den menneskelige tragedie som Halabja og Anfal utgjør, fungerer på en måte som kulturelle tegn med sterk symbolverdi. Smerter og lidelser er produkter av hendelser som ikke lar seg viske ut, verken for nåtidens og kanskje heller ikke for kommende generasjoner. Vi kan fryse smertene og stille dem ut i ulike sammenhenger, i media eller på museum, men den menneskelig galskapen er det likevel vanskelig å fatte, og ofrene for den forsetter å rope igjen og igjen: “Du må aldri glemme”
Fremdeles har jeg et sterkt minne fra året 1988 da mitt folk ble gasset i hjel. I all ettertid har jeg tenkt at ”historien må aldri gjenta seg”. Det samme slagordet har blitt brukt i tiden etter Holocaust. Men den optimistiske utopien fikk ingen lykkelig utgang. Historien gjentar seg. Smerte, drap og folkemord kommer fortsatt til å formidles gjennom våre institusjoner, der minner blir ”frosset” for å overføres fra generasjon til generasjon. Vi må først og fremst sikre oss at minenes flamme ikke dør ut. Dette kan bare skje ved å skape en følelse av ansvar hos kommende generasjoner.
Fagpersoners ansvar
Det 20. århundre har vært vitne til historiens groveste folkemord,. Overfor et så overveldende fenomen bør de medisinske, psykologiske, politiske, historiske og ikke minst kulturvitenskapelige disipliner vise ydmykhet og være bevisst hva de kan bidra med av faglig innsikt og hvordan slike hendelser skal formidles til allmennheten uten at det fører til ansvarsfraskrivelse.
Det er minst to grunner til å bevare minnet om folkemord. For vår egen skyld, fordi vi forhåpentligvis kan lære noe av dem. For ofrenes skyld gjennom å minnes dem og slik skape en kollektiv historie der fortiden får virkelig betydning.
I Halabja er det reist et minnesmerke over ofrene. For første gang er det også opprettet en egen ministerpost i Sør-Kurdistan for Anfal og folkemord, som har som oppgave å kartlegge og legge til rette for forskning på folkemord i Kurdistan.
Gammel kurdisk kamp
Men folkemordet i Halabja har også ført til styrke og kamp. Historien og minnet om folkemordet lever i kurdisk litteratur, kunst, teater og musikk, for eksempel i den kjente kurdiske musikeren Shiwan Perwers sang om tragedien i Halabja. Kampen har vært livskraften hos kurdiske kunstnere og forfattere i århundrer. Dikteren Nali (1797- 1855) skrev fra sitt eksil i Damaskus til dikterkollegaen Salim om sine varme følelser for og lengsler etter hjemlandet. Han minnes Kurdistans elver, sletter og byer og spør seg om det noensinne vil være mulig å vende tilbake:
Å forklare landflyktighetens smerte,
adskillelsen tærende ild i mitt hjerte,
som renner meg fra øynene.
Er tiden moden for å vende tilbake,
eller skal jeg bli her like til min dommedag?
