Foto: Flickr
Farhan Shah
Shahram Shaygani
Les også:
Nødvendig med bevissthet om religiøs åpenhet og tankefeil
Trenger islam reform?
Reformarbeidet i islam lever
Pennens krig er den sterkeste jihad
Reformønsker er et kjærlighetstegn
Islamist eller høyreradikal – Reform mot radikalisering nå!
Dialog – og viten om at all kunnskap kan slå feil
Hva gikk galt med oss muslimer?
Islam må bryte koblingene mellom religion og politikk
Debatten om islam, muslimer og innvandrere har splittet vår regjering. Det som dog har økt vår optimisme i de siste årene, er oppkomsten av flere frimodige muslimske stemmer som aktivt engasjerer seg i debatten om en mer humanistisk religiøsitet og en kritisk vurdering av muslimenes forståelse av deres tro og dens uttrykksformer. Det som overrasker oss er at vi ennå ikke har sett eller hørt at våre islamkritikere snakker om et behov for nytenkning og kritisk blikk i sine egne rekker.
Reform er også viktig i islamkritikernes rekker
Mange islamkritikere beskylder muslimer for å være rigide og dogmatiske. Men har disse hardbarka islamkritikerne egentlig vist oss noe tegn til en selvkritisk holdning i årene som har gått? Som nevnt ovenfor, så har det vokst frem modige muslimske stemmer i Norge som har stått frem og talt åpent og tydelig om de utfordringer som eksisterer i muslimske fellesskaper og for øvrig i muslimske land. Har vi lest eller hørt om noen islamkritikere som har stått frem og snakket om utfordringer som eksisterer i islamkritiske miljøer?
Islamkritikk går ofte på å bruke de verste eksemplene som finnes i muslimske miljøer, for således å fremstille muslimer på en skremmende måte.
Nedenfor fremsettes seks områder som dagens islamkritikere med fordel kan reformere, for på den måten å spille en mer konstruktiv og nyanserende rolle i den offentlige samtalen om fenomenet islam og muslimenes selvforståelse i et mangfoldig sammensatt samfunn:
1. Å bruke de verste eksempler for deretter å generalisere:
Mye av dagens islamkritikk går på å bruke de verste eksemplene som finnes i muslimske miljøer, for således å danne konstruksjoner av muslimer som skaper frykt og redsel i mennesker. F.eks. legger man et Youtube-klipp av en imam med autoritære holdninger og et bakstreversk tankegods om kvinner og/eller homofile. Deretter trekkes en svært generaliserende slutning: majoriteten av muslimske fellesskaper besitter dypt patriarkalske og autoritære trekk, som et mottrekk til vestens humanistiske idealer. Ville en slik tendensiøs og irrasjonell tilnærming være aksepterbar overfor «etnisk» norske?
2. Brede generaliseringer av personlige, negative opplevelser:
Det skal ikke legges skjul på at en del islamkritikere i Norge kan ha hatt negative erfaringer i møte med islam og muslimer. For eksempel har en del eksil-iranere hatt psykologisk smertefulle opplevelser i deres hjemland av et totalitært islamistisk regime. Andre kan ha hatt personlige og traumatiske opplevelser grunnet sosial kontroll, tvangsekteskap eller diskriminering grunnet deres kjønn. Vi utviser både sympati og empati for deres vonde og traumatiserende erfaringer. Det problematiske, etter vårt syn, er at de ofte betrakter sine subjektive opplevelser som noe generelt og allmenngyldig i deres islamkritiske aktivitet. På denne måten utvikles et mentalt korridorsyn som ikke gir rom for motstridende perspektiver, dvs. at andre mennesker kan ha hatt totalt ulike erfaringer og opplevelser av muslimer og deres religiøsitet. Dette er en svært dogmatisk form for islamkritikk.
3. Fanget i en unyansert logikk:
Mange av islamkritikere i Norge er fanget i en logikk som er konkretistisk, som mangler nyanser og som neglisjerer den kompleksitet som preget muslimenes religiøse uttrykksformer i deres hverdag. Islamkritikernes bristende logikk kan være noe lignende: Det finnes, humanistisk sett, problematiske vers og passasjer i Koranen, ergo erislam en voldelig og undertrykkende ideologi og det må være noe fryktelig galt med de som er muslimer. Eksisterer det problematiske fortolkninger av Koranen som kan medvirke til å legitimere umyndiggjørende og voldelige praksiser? Absolutt. Er det faktisk slik at de som bekjenner seg til islam er gale og kognitivt dysfunksjonelle, eller har en forkvaklet moral? Absolutt ikke. Muslimer er mennesker som alle andre, med noen fundamentale psykologiske grunnbehov. Muslimer er født i en konkret kontekst hvor islam har vært den dominerende livsanskuelse. Fra barnsben av har de fått opplæring i deres tro som en meningsbærende ressurs. De har psykologisk investert i sin tro. Og siden religion i stor utstrekning dreier seg om tillit og tilknytning, har de utviklet sterke tilknytninger til sentrale personligheter i islams historie. For majoriteten av muslimer er troen privat, fredelig og personlig i sin form, men som også uttrykkes i fellesskaper (kollektive ritualer som f.eks. bønn). Muslimer opplever samhold, trygghet og anerkjennelse når de praktiserer sin tro. Dette er positive erfaringer som bidrar til å opprettholde deres identitet og mening i tilværelsen. At deres tro blir gjort til gjenstand for «skyldig-ved-assosiasjon», er etter vårt syn fordummende og polariserende.
4. Islamkritikk som ammunisjon for høyrepopulistiske strømninger:
En svært problematisk side som vi har erfart med de som bedriver islamkritikk, er at de lett lar seg brukes av høyrepopulistiske krefter i samfunnet. Deres islamkritikk blir så å et grunnlag for å spy ut nedverdigende og dehumaniserende retorikk om innvandrere/flyktninger med muslimsk bakgrunn eller minoritetsnorske muslimer. Nettsider som Resett, HRS og Document har en forkjærlighet for det konspirasjonsteoretiske tankesett (at det eksisterer en sivilisasjonskrig mellom vesten og den muslimske verden og at venstre-siden fører folket bak lyset), samt forestillinger om muslimer som de «totalt andre», altså dysfunksjonelle elementer i et levende vestlig demokrati. Psykologisk sett vet vi hvordan språkbruk påvirker vår indre verden, og hvordan hatretorikk overfor minoriteter i siste instans kan resultere i massemordets fristelse. Terrorangrepene mot moskeer på New Zealand og i Bærum oppsto ikke i et vakuum.
5. Idealisering og romantisering av Norge:
Mange islamkritikere beskriver Norge i romantiserende og idealiserende ordelag. Dette er et Norge som fint kan eksistere i vår fantasiverden, men som ikke eksisterer som et faktum, altså i virkeligheten. Islamkritikere tenderer mot å betrakte «norsk kultur» som noe fastspriket, uskyldig, harmonisk og plettfri. Slik er ikke virkeligheten. Dessverre. I Norge eksisterer det særnorske utfordringer som ikke er et resultat av muslimer eller innvandring fra muslimske land. Det finnes mange sosiale utfordringer som rusproblemer, sexistisk kultur, misbruk av mennesker i arbeidslivet, partnervold og utfordringer knyttet til eldreomsorg og lange helsekøer. En skal være blottet for en sunn dose realisme for å ikke se at atskillige minoritetsnorske muslimer arbeider for å gjøre Norge til et mer menneskevennlig samfunn.
6. Islamkritikere som spiller offerkortet:
Hvis en muslim klager over noe eller føler seg krenket, så uttrykker ofte islamkritikere at muslimer spiller offerkortet. Det kan er mulig at noen muslimer gjør det. Men vi mener også at islamkritikere gjør mye av det samme som de anser som kritikkverdig. De klager over angrep fra «islamo-venstre», eller så opplever de at de ikke får nok oppmerksomhet og anerkjennelse av norske politikere, eller at de ikke slippes oftere til i den offentlige samtalen om islam, muslimer og innvandring.
Dykk inn i mangfoldet av perspektiver, og se nyansene
Å innta en selvrefleksiv posisjon(dvs. å stille seg kritiske til egne tankebaner) er ikke en enkel oppgave. Men ofte er det nødvendig for å bryte ut av dogmatisk favntak som ikke gir plass til flere og dels motstridende perspektiver, og videre mot psykologisk åpenhet som rommer gråsoner i møte med muslimenes liv og religiøsitet.
Vi skal ikke skygge unna vanskelige og kontroversielle deler ved muslimske praksiser som kan ha livshemmende effekt. Men en opplyst islamkritisk tilnærming bør ikke henfalle til en svart-hvitt, konspiratorisk tankegang for å ikke gjøre seg selv irrelevant eller ødeleggende. I det islamkritikere utforsker ulike perspektiver å forstå islam og muslimer på, åpnes det også for nyanser og mindre fordommer. Her ligger muligens en spire av håp for en rikere og mer fornuftig islamkritisk samtale, og av kritikkens relevans.
