Foto: Scanstockphoto.com
- Lag marokkansk tagine - 05.08.2016
- Lag Caldo Verde - 05.07.2016
- Hils og si: – Hei Maroc! - 12.08.2014
Jeg snakker ut ifra erfaringer fra det utenlandske miljøet jeg kjenner til. Hvis deres barn lykkes med utdannelsen eller økonomisk, og dermed blir selvstendige, vil det få foreldrene til å føle en indre ro. Den indre roen har de lengtet etter siden før barnet ble født.
Lære av foreldrenes feil
Grunnen er at de vet hvordan det er å leve under veldig dårlige omstendigheter i sine hjemland. Foreldrene vil at deres barn skal ha en bedre fremtid enn den de hadde. De har tatt mange valg som de har angret på, og derfor vil de ikke la deres barn gjøre de samme feilene. Fordi de vet hva konsekvensene blir. En utenlandsk far eller mor kan gjerne tenke: “Hvorfor skal mine barn gjøre samme feil når jeg allerede har gjort det, og lært av konsekvensene? Jeg kan forklare dem hva det innebærer å gjøre disse feilene, men det blir bare bortkastet tid og energi.” De vil ikke la barna deres lære av konsekvensene, de vil skjerme dem.
Fyller et tomrom
Men disse høye forventingene legger også et press på barn med flerkulturell bakgrunn. De frykter fort for hva de har gjort galt i mammas og pappas øyne. Dette har å gjøre med den forståelsen de har for sine foreldre. De forstår at deres barndom eller fortid ikke har vært særlig enkelt for dem. De har ikke hatt de samme mulighetene som barna har. Vi som er andregenerasjons innvandrere i Norge, vet hva våre foreldre hadde gjort dersom de hadde fått de samme mulighetene som oss. Det er den følelsen vi får. At vi har et ansvar og må fylle det tomrommet vår mor og far har.
Valgets kvaler
Ofte mener de ikke å legge det ansvaret på oss, men vi kan ikke se bort fra det, heller. Min far har vært en stor rollemodell for meg. Han har veiledet meg til hvor jeg befinner meg i dag. Her sitter jeg med en utdannelse i journalistikk. Ikke nok med det, jeg trives godt med det jeg driver med. Jeg vet det har fått pappa til å finne sin indre ro, men han har fortsatt flere barn igjen som må velge en høyere utdannelse. Etter at det siste barnet har fått seg en utdannelse, vil min far kjenne en fullstendig indre ro.
I år satt min søster fast i gjørmen av valgmuligheter, og visste ikke hva hun skulle studere til høsten. Min far steppet inn og veiledet henne gjennom tvilen hun hadde. Jeg kjente meg selv igjen. Tre år tidligere hadde jeg gått gjennom akkurat samme prosess. Min far understreket for min søster det han gjorde for meg: “Uten utdannelse kommer du ingen vei. Har du utdannelse, har du alt. Da er du din egen sjef.”
Selv om jeg ikke har levd halvparten så lenge som min far, forstår jeg betydningen av hans ord. Min fars indre ro har også vært en drivkraft for å finne min egen motivasjon og å ta valg i livet.
