Foto: Scanstockphoto
- Hva er ære? - 11.11.2014
- Når er jeg norsk? - 26.04.2013
- Fra Galilea til Volda - 23.08.2010
Spørsmålet har blitt stilt av mange såkalt ”første- og andregenerasjons innvandrere” i Norge i mange år, og de fleste er frustrert over at de ikke blir vurdert som vanlige nordmenn, særlig når de er født her. Det er helt forståelig. Samtidig tenker jeg at det er trist at mennesker ikke er stolte over sin tokulturelle bakgrunn, at man ikke vil framheve at foreldre eller besteforeldre stammer fra et annet land.
Selvbevissthet
Vi er alle på sett og vis ambassadører for kulturen/landet vi har røtter i. Skal man gjøre det til noe negativt eller positivt at man har røtter i Etiopia, Chile eller Iran? Hvorfor ikke smile og fortelle med fasthet i stemmen og glede i blikket at foreldrene kom hit for 30 år siden? Man skulle tro at alle var stolte over sin (to)kulturelle tilhørighet, selv om man ikke nødvendigvis er stolt over regimet i et land.
Skiftende utgangspunkt
Etniske nordmenn er snare til å kalle dyktige fotballspillere, løpere, musikere, sangere, forskere og mange andre ressurspersoner for norske når ”innvandrere” gjør suksess og leverer gode prestasjoner. Når det gjelder lovbrudd derimot, blir andre og tredjegenerasjons innvandrere ikke regnet for å være fullt så norske. Men de samme mekanismene gjør seg gjeldende blant personer med innvandrerbakgrunn, også blant de som skriver i avisa Utrop: Man ønsker ikke å være helt norsk når man kritiserer noe kritikkverdig i det norske samfunnet. Da blir det også fort ”vi og de”.
Galt uansett
”Hvor kommer du fra?” er et spørsmål jeg ikke tør å stille uten at jeg er helt sikker på at en person bare har vært i Norge en kort tid, og uten at jeg er helt sikker på at vedkommende ikke ønsker å bli boende i Norge. Jeg har i bakhodet det kritiske spørsmålet som mange ”innvandrere” stiller: ”Når er jeg norsk/når er jeg norsk nok?” Men hvordan virker det når en person med innvandrerforeldre aldri får spørsmålet, kan man da føle seg oversett? Etter en fest med flest etnisk norske personer, sa ei kvinne (en såkalt ”andregenerasjons innvandrer” med mørk hud): ”Ingen var interessert i min etniske bakgrunn. Nordmenn er selvopptatte.”
Geografi og dialekt har mye med etniske nordmenns identitet å gjøre, og ”hvor kommer du fra?” er et veldig typisk norsk spørsmål som man stiller til alle. Så hvorfor må personer med innvandrerbakgrunn ta et slikt spørsmål i verste mening? Man kan selvfølgelig bruke energi på å bli fornærmet over dette spørsmålet, eller man kan snu det til noe positivt: den som spør, er interessert i meg og min bakgrunn. Dessuten: hvis etniske nordmenn oppholder seg i Pakistan, Marokko eller Ghana, så får de akkurat det samme spørsmålet.
I andres sko
Jeg tror at kulturer i verden har mange fellestrekk. Det gjelder blant annet behovet folk har for å bli godtatt for den man er. Jeg tror også at vi alle kan ha forestillinger om kulturen vår som ikke alltid stemmer. Jeg tror jeg vet hvordan det er å være innvandrer i Norge, men jeg kan ikke vite det, for jeg har ikke prøvd det. Når en ”innvandrer” sier at kulturen i hjemlandet/foreldrenes hjemland er så inkluderende, alle blir akseptert, alle hilser på hverandre og hjelper hverandre og så videre, så kan det være noe man tror og ønsker, men man har ikke selv prøvd å være innvandrer i det landet. Verdens kulturer er kanskje mer like enn vi liker å tro?
Man ønsker ikke å være helt norsk når man kritiserer noe kritikkverdig i det norske samfunnet.
