Foto: Flickr.com
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Jeg konstaterer: Vi har fortsatt lang vei igjen i dagens Norge før vi har full og felles toleranse som går begge veier, både for majoritet og minoritet.
En nylig hendelse bekrefter min hypotese. Jeg satt på med en pakistansk venninne på vei til en fest. Vi skulle hente en annen festdeltager, og plutselig blir jeg henvist til bakplass. Grunnen er enkel: hun vil unngå at andre av hennes landsmenn ser henne sammen med en “fremmed mann” som er hverken hennes utkårede, bror eller far.
– I have respect for my uncles and aunts, you know, sier hun lavmælt.
Hva kommer de til å si og tenke? Nei, gid så skandaløst!
Jeg blir nærmest sjokkert. Her satt jeg sammen med en tilsynelatende frittenkende, og etter norske standarder “frigjort” kvinne, og hun virket redd for sine egne. Hva kommer de til å si og tenke? Nei, gid så skandaløst!
Misforstått respekt
Situasjonen begynner etterhvert å utvikle seg i retningen av at jeg godtar min romslige plass i baksetet, men grubler samtidig om hele tiltaket er ganske unødig. Jeg tenker jo at respekt er ganske greit og rimelig i seg selv. Men ofte seg jeg at veldig mye av denne såkalte “respekten” i veldig mange ulike miljøer, uansett religion eller etnisitet, er betinget av frykt. Frykt for hva som kan sies, ryktes om, eller i verste fall, hva slags “sanksjon” man kan bli utsatt for på grunn av utskeielsen sin.
En slik respekt mener jeg er misforstått og bygger på feil premisser, der den ene parten har makt over den andre. Makt nok til at folk jeg kjenner, som på utsiden virker som åpne og frigjorte, plutselig ser seg over skulderen som om selveste Don Corleone fra filmen “Gudfaren” følger med på hvert eneste skritt.
De gamles intoleranse
I integreringsdebatten pekes det ofte på enkelte politikere fra høyresiden og deres likesinnede som de slemme, de som ikke vil ha et tolerant og flerkulturelt Norge. Få snakker om holdningene hos en del av dem som i dag betegnes som førstegenerasjonen – de såkalte onkler og tanter venninnen min siktet til – holdninger som jeg personlig finner det hardt å svelge.
Ikke bare krever man betingelsesløs respekt, men mange gidder ikke engang å modifisere sin tankegang og farer frem som et skjult moralpoliti, ofte under mantraet: “Nei, nå har du blitt for norsk, ta mer hensyn til oss.” Ja, for oss som er yngre og faktisk skal bo og slå røtter i Norge, så er det jo naturlig at vi blir “altfor norske”. Veldig mange av oss har nok med å slite oss gjennom jobb- og leiemarkedavslag og gjennom stygge blikk fra enkelte etniske nordmenn på gaten. Vi trenger definitivt ikke foreldregenerasjonens velmente forsøk på å leke PST.
Må settes på plass
Jeg oppfordrer herved unge flerkulturelle til å vise onklene og tantene hvor skapet skal stå. Slik unge kvinner her på 70-tallet tok et oppgjør med gubbeveldet i et monokulturelt Norge, så bør man nå ta tak i situasjonen og ta et oppgjør med mange såkalte onklers og tanters fryktvelde. Et moderne og flerkulturelt Norge forlanger respekt for alle, ikke bare for enkelte.
