Foto: Claudio Castello
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Om ikke så lenge vil neste års statsbudsjett legges frem. En ting vi i Utrop ser frem til å lese er hvordan, eller rettere sagt, hvor mye som vil brukes av midler til “integreringsformål”.
Et av disse formålene er naturligvis øremerkede midler som bør gå til investering i utjevning av økonomigapet mellom flere innvandrermiljøer og resten av befolkningen. Tall fra SSB viser tydelig at barn med innvandrerbakgrunn på generelt plan vokser opp i familier med økonomiske vansker, er det vi kaller lavinntektsfamilier.
Under Integreringskonferansen var dette temaet tatt opp i en av parallelsesjonene. Vedvarende fattigdom, og påfølgende utenforskap gir en krevende ungdomstid. Fellesskapsarenaer, særlig fritidstilbud, ble sett på som viktige faktorer for inkludering. Man påpekte også noe gledelig; at innvandrerbarn gjør det bedre enn deres sosioøkonomisk bakgrunn skulle tilsi.
Ny form for “fattigskam”
Statssekretær Jorunn Halleråker viste til barneminister Kjell Ingolf Ropstads forslag om å gjøre fritidskort til foreldre med aktive barn til en nasjonal satsing. For innvandrerforeldre som sliter økonomisk vil dette kunne være et meget godt tiltak. Fritidsaktiviteter er blitt så kostbare at aktivitetene i seg selv får en ekskluderende effekt.
Fritidskort og inkludering i fritidsaktiviteter er et godt fundament. For barn er det viktig å oppleve inkludering. Barn tenker ofte ikke på tall, pengebeløp og familieøkonomi, men de opplever konsekvensene av en mangelfull familieøkonomi. Skammen som rammer de voksne, rammer dem også til en viss grad.
Ofte har enkelte knyttet til innvandringsstatus som avgjørende faktor. Andre har ment at dette skaper stigmatisering. Vi i Utrop tenker det er viktig å ta tak i denne nye formen for “fattigskam”, og faktisk gjøre noe med saken. Styrke sosiale aspekter og sysselsettingsfokuset i introduksjonslovgivningen, fremfor å la dette preges av en stadig økende tradisjonell kutt som preger dagens sosiale ordninger. En kuttisme som i praksis fører til økende fattigdom og utenforskap på generelt plan, og ikke bare hos en enda mer sårbar innvandrerbefolkning.
Vi oppfordrer at politikerne til å ta overnevntes situasjon i forsvar i statsbudsjettet og viser vilje til å videreføre den tradisjonelle norske linjen med sosial mobilitet. På denne måten kan dagens fattige innvandrerbarn kan om 10-20 år bli selvforsørgede og godt integrerte samfunnsborgere.
