Sabelraslingen som truer i det fjerne

Av
Claudio Castello
-
En hardt prøvet mann: Ecuadors president Rafael Correa ble nylig utsatt for et kuppforsøk.
Foto: Flickr
Kuppforsøket i Ecuador er et tilbakeskritt i forhold til fortsatt demokratiutvikling i landet, og viser at interessegrupper fortsatt er villige til å benytte seg av “skitne triks” for å fremme sine politiske mål.
Claudio Castello
Latest posts by Claudio Castello (see all)

Sent i september reagerte politifolk og militære tjenestemenn i Ecuador mot regjeringens nedskjæringsplaner ved å lage barrikader, skape uorden og gripe til vold og våpen. Noe som først så ut til å være en sporadisk og voldsom protest utviklet seg til å bli en regelrett kuppforsøk. Kuppforsøket har i etterkant vist seg å være godt støttet og lenge planlagt hos den mest militante og uforsonlige delen av opposisjonen til landets venstreorienterte president Rafael Correa.

Sosial ekskludering
I motsetning til det som skjedde i Honduras i fjor, Chile i 1973 og Argentina tre år senere, lyktes man ikke å fjerne denne lovlig valgte regjeringen. Takk og lov. For er det en ting som har preget Ecuador siden uavhengigheten tidlig på 1820-tallet har det vært fattigdom, forskjeller og politisk ustabilitet. Store deler av afro-ecuadorianerne og urbefolkningen har vært sosialt ekskluderte, og mange har måttet utvandre, særlig til USA og Spania for å finne en bedre fremtid. Som andre mindre utviklede land på kontinentet har også Ecuador opplevd mange militærkupp.

Valget av sosialdemokraten Rafael Correa i 2007 ble sett på en radikal kursendring, men likevel helt i tråd med utviklingen de siste årene, hvor stadig flere latinamerikanske land har gått langt til venstre. Et stort flertall har gått lei av markedsliberalismen som har rådd siden sivile regjeringer overtok på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.

Sterke motkrefter
Historisk skal vi huske at Ecuador og mange andre land på kontinentet såvidt har stablet sivile demokratier på bena etter mange harde år med undertrykkelse og militærjuntaer. Og selv om ting har utviklet seg og faren for at vi kommer til å se en ny Pinochet eller en ny Galtieri er fjernere enn på lenge, viser det som skjedde i Ecuador at kampen for demokrati i latin-amerikanske land ennå ikke er vunnet fullstendig.

Neste runde kan handle om tanks som skyter og F-16-fly som bomber presidentpalasset.

For bak lurer sabelraslingen. Store deler av elitene i Latin-Amerika vil ikke ha noen skrupler med å finansiere opprør, kaos og terror for så å sette inn de etterlengtede grønne uniformene som kan lage litt “orden”. Dette er kuppformelen i et nøtteskall; hvis en brysom og litt for samfunnsengasjert statsleder truer dine privilegier, så kan man bare “fjerne problemet”.

Sivil kontroll viktig
Et viktig mottrekk kan vise seg å være å bringe de væpnede styrker under sterk sivil kontroll. Slike kontrollmekanismer forutsetter vilje fra både staten og det sivile samfunnet til å inkludere en aktør med broket fortid, og dette har ofte ført til sterk politisk kontrovers innad. To gode eksempler er Chile og Argentinas oppgjør og forsoning etter å ha vært underlagt brutale militærjuntaer.

Correa har nå fått noe å tenke på. Og han bør handle raskt. For om han ikke gjør det, kan neste runde med sabelrasling fra misførnøyde menn i grønt ikke bare handle om brannbarrikader, men om tanks som skyter og F-16-fly som bomber palasset hans.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER