Å ha atskilte barnevernsinstitusjoner på grunnlag av etnisitet og religiøs tilhøring er å segregere barn. Segregerte barn vil vokse opp til å bli voksne med lite samfunnstilhørighet, mener kommentarforfatteren.
Foto: Caritas Norge
Å ha egne statlige institusjoner på atskilt religiøst grunnlag kan gå på samfunnstilliten løs, og føre til en prosess med et svært oppdelt samfunn som resultat.
Claudio Castello
Latest posts by Claudio Castello (see all)

Islamsk Råds utspill, hvor de foreslår egne muslimske barnevernsinstitusjoner, har ikke falt i god jord hos et flertall i den norske offentlighet.

Argumentasjonen bak er sikkert nobel: å gi religiøst praktiserende foreldre et tilbud som de kulturelt kan kjenne seg igjen i. Ifølge Islamsk Råd Norge er dette noe som kan vurderes gjennomført på bakgrunn av kulturelle og religiøse rettigheter.

Uttalelsen fra leder Abdirahman Diriye til Vårt Land gikk som følgende:

– Å opprette muslimske barneverns­institusjoner vil kunne ­gjøre foreldre trygge på at barna får en oppdragelse i tråd med de verdier de selv står for.

Kan gi mer stereotypifisering

Flere ulike samfunnstemmer har funnet fellesgrunn i at dette er ikke veien i gå i et pluralistisk Norge. LIMs generalsekretær Dana Manouchehri hevder i et innlegg i Nettavisen at dette ikke vil styrke muslimske barns rettigheter i et flerkulturelt Norge, men heller begrense dem. Hun argumenterer med at barn er barn “uavhengige av farge, tro og legning”.

Vi kan ikke ha et samfunn som legger til rette for at barn skal vernes under religiøse kontekster. Noen ganger er det nettopp de religiøse kontekstene barna skal vernes mot.

Arshad Jamil i Muslimsk Dialognettverk sier til Utrop et klart nei til egne muslimske barnevernsinstitusjoner. Han mener dette vil bidra til mer stereotypifisering, og mener at det heller må jobbes for å bedre de eksisterende institusjoner.

Sensitivitet kontra lovverk

Her er Jamil på et svært viktig poeng. Barnevernet har i lang tid slitt med et frynsete rykte, ikke bare blant muslimske, men også blant generlet innvandrermiljøer. Norsk-nigerianeren og eks-politikeren Elvis Chi Nwosu har i årelang tid gjort kompetanseheving om kultursensitivitet i barnevernet til en livslang kamp.

Flere andre innvandrermiljøer enn de majoritetsmuslimske sliter i forhold til det norske barnevernet grunnet misforholdet sensitivitet kontra lovverk. Hvor lang kan man for eksempel gå med oppdragervold, som i Norge var sosialt og lovlig akseptert frem til 70-tallet?

Utspillet fra IRN kommer i en tid hvor identitetspolitisk diskurs, fremmet både på ytre venstre og ytre høyre, blir mer dominerende i diskusjoner om innvandring og flerkultur i Norge.

Nedgående spiral

Så hva kan følgene bli, hvis både barnevern og andre statlige institusjoner blir oppdelt på etnisk eller religiøst grunnlag?

La oss gjøre et tankeeksperiment, og tegne bildet av samfunn hvor alt fra advokattjenester, pensjonsrådgivning og helsetjenester til generell lovpraksis gjøres på bakgrunn av religiøs overbevisning og kulturell tilhørighet. En statsforvaltning som behandler ulike grupper ulikt, og som ikke lenger praktiserer prinsippet om likhet for loven.

En slik form for multisegregering vil være ødeleggende nettopp fordi det skjer fra barnsben av, og fordi ulike lovstandarder for ulike grupper vil gå på tilliten løs. Barn med ulike bakgrunner vil ikke lære hverandre å kjenne, og kan bli enda mer skeptiske voksne i “utgruppen”.

Nordmenn, verdens kanskje mest skattevillige folkeslag, vil revurdere skatteviljen sin, siden man ikke ønsker å finansiere statlige institusjoner med lovpraksis man er uenig i. Som behandler barn, voksne og eldre forskjellig utifra etnisk og religiøst tilhørighet. Skattesnylting vil være en form for reservasjonsrett. Mottoet krev din rett og gjør din plikt ville ikke finnes lenger.

Et slikt samfunn er ikke å trakte etter. For et samfunn med så lite samfunnslim mellom landets innbyggere vil etterhvert bli mer sårbar for opprivende interne konflikter. Færre skattebetalere vil gjøre staten fattigere, og mindre i stand til å dekke sosiale utgifter. Vi kan få en norsk versjon av nattvekterstat, hvor individuelle og gruppebaserte interesser trumfer over fellessamfunnets. Samfunnstilhørighet vil erstatte det med gruppetilhørighet. Valg kan avgjøres på etnisk eller religiøs stemmegivning. Vi vil risikere større klasseskiller, hvor også etnisitet er en komponent, og hvor dette kan bli grunnlaget for fremtidige sosiale konflikter.

Starten man med å atskille en statsinstitusjon fra lovlikhetsprinsippet, kan andre følge etter.

Jeg tenker det store flertallet av innvandrere med majoritetsmuslimsk bakgrunn, som selv har flyktet fra de verste formene for lavtillitssamfunn, samfunn med krig og politisk strid, ikke ønsker en slik utvikling i Norge. At vi beholder slik det er i dag, et sted hvor barn har samme mulighet til å lykkes, enten barnet heter Ali eller Ola.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER