Foto: Flickr
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Lørdag 11. desember ble en bilbombe sprengt midt under den travle julehandelen på Drottninggatan i Stockholm sentrum. Like senere hadde en person med svensk-irakisk bakgrunn prøvd å sprenge seg selv. Tidligere i høst ble også byen Malmø terrorisert av en etnisk svensk skarpskytter med god sikt på de med mørkere hudfarge enn ham selv.
To tragedier for det svenske samfunnet. Begge med ulik gjerningsperson og ulike politiske ståsteder, men med samme forkastelige formål: nemlig det å skape frykt og terror.
Vanlige folk
Noe av det som er mest sjokkerende med det hele er at begge “gjerningsmenn” inntil nå har sett ut til å føre helt normale liv. 38-åringen siktet for skytedrapene i Malmø har i lokalpressen blitt beskrevet som en “litt våpenglad familiefar”. Svensk-irakeren fullførte gymnaset på et tettsted før han flyttet til Storbritannia for å studere fysioterapi. Her er det altså i teorien ikke snakk om “utstøtte” med noe særlig hevnmotiv overfor samfunnet rundt seg.
Radikaliseringsprosess
Likevel er det et eller annen sted hvor det har gått fryktelig galt. 38-åringens far uttalte til Sydsvenskan at sønnen “fryktet de (innvandrerne) skulle ta over Sverige”. Svensk-irakeren skal under oppholdet i Storbritannia gitt uttrykk for stadig sterkere religiøse meninger. I lydopptak sendt til det svenske nyhetsbyrået TT kun minutter før eksplosjonene fastslår 28-åringen “at tiden er inne for hellig krig”.
Hvis det er slik at forholdsvis ressurssterke personer, som kunne ha brukt tiden og energien sin på helt andre ting enn å begå terror, istedet har endt opp med å ødelegge sitt og andres liv, så er det dessto viktigere å vite og prøve å finne ut hva, hvordan og hvorfor-faktorene som gjorde at disse to gjorde dette livsvalget.
Alle kan ha terrorpotensialet
Ofte sies det at terror er den fattiges og utstøttes våpen og siste utvei ut av fortvilelse og undertrykking. Når vi ser at disse to personene, med en livssituasjon som ikke kunne tilsvare noe i nærheten av dette, ender opp som hatefulle drapsmenn for noe de tror på, så vil dette på en måte motbevise “fattigmannsteorien” som forklarer ekstremisme og terror. Noen ganger kan det handle om å være på feil sted til feil tid, og ikke være selvbevisst nok.
Her hjemme poengterer Abid Q. Raja at det er det sivile samfunnet som må danne en front og opptre ekstremismebekjempende. Utspillet hans har vannvittig mye rett i seg. Tar man ikke tak i ekskluderende, fanatiske, sekteriske, rasistiske og ytterliggående holdninger fra begynnelsen av så kan vold, slik som det har utartet seg i Rosengård, Drottninggatan, og mange andre steder i verden bli utslaget i sin mest ekstreme form.
Fordi neste gang kan det handle om andre enn en irakisk innvandrer som likte smaken av Al-Qaeda eller en hvit svenske med nynazistiske sympatier. For da kan handle om- nettopp- du og jeg.
