Foto: wikimediacommons.com
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
12. februar er kanskje en dato som kan beskrives med store overskrifter i norsk musikkhistorie. For første gang valgte det norske tv-publikummet en nordmann med afrikansk bakgrunn til å representere nasjonens ære under den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen som skal avholdes i Dusseldorf i Tyskland om noen måneder.
Seieren har allikevel ikke helt falt i smak hos mange. Noen har begrunnet dette med at de rett og slett ikke likte låten, men andre lot seg dessverre affisere av Mwangis kenyanske opprinnelse, og har latt det alene som begrunnelse for at hun ikke skulle vinne. En Nordland-varaordfører klarte attpåtil å pådra seg halve nasjonens vrede ved å uttrykke seg litt i frieste laget på sin Facebook-side når hennes blonde favoritter måtte vike plass for de “satans førbainna boingotromman”.
Varaordførerens reaksjon kan jeg på en måte skjønne. En lørdagsaften med god drikke og TV-kos kan fort bli til frustrasjon når den du håpet på ikke vant, og den av deltakerne du likte minst vant. Jeg kan forstå banningen, men ikke de hudfarge- og etnisk fikserte kommentarene hennes. Alt ender opp i en bisarr blanding av grums, barnslighet og uvitenhet. For etter det jeg vet, så endte det samisk-norske rockebandet Blacksheeps på andreplass. Og som nummer tre rockabillygruppen Lucky Bullets, som jo spiller en sjanger som er alt annet enn urnorsk.
Kan få det tøft
Heldigvis har den overnevnte varaordføreren beklaget seg og saken avsluttet på en nokså verdig måte for henne og for det norske MGP-sirkuset.
Så over til hovedpersonen selv. Med sin scenesjarm og selvskapte image som den blide oppkomlingen har jenta fra Nairobi spilt sine kort riktig, og funnet hjertevarmen til det norske tv-publikummet. “Haba Haba” er en av de mest populære låtene på ITunes blant musikknettlasterne her hjemme, og scoret også høyt på hitlistene.
En annen ting er om Europa og de flere hundre millioner som skal se live-showet fra Dusseldorf lar seg imponere av Norges vågale og flerkulturelle Grand Prix-eksperiment. Slik jeg ser det har hun fortsatt forbedringspotensiale i stemme- og scenebruk.
Og dette er særlig viktig. Slik det ser ut nå vil flere land satse knallhardt i årets konkurranse. Italia, en tidligere Grand Prix-stormakt, er tilbake etter 14 års pause og vil sende vinneren av den svært prestisjefylte San Remo-festivalen. Tyskerne satser på reprise og fjorårsvinneren Lena-Landrut Meyer, og Bosnias bidrag utføres av Dino Merlin, som har spilt foran 80.000 på konsert, og er så populær blant eksil-balkanere at han har solgt sterkt i vest-europeiske land, samt USA og Australia.
Hudfarge uviktig
Uansett hvordan det enn skulle gå, så tipper jeg fokuset på Stella blir mest på “Haba Haba” fremfor hudfarge og bongotrommer. Husk at Norge for to år siden vant en av Grand Prix-historiens mest overlegne seire takket være en smilende og sjarmerende hviterussisk unggutt med hardingfele.
Kanskje er turen kommet til trommene denne gang?
