Foto: Wikimedia Commons
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
For noen uker siden opplevde vi at en varaordfører hevdet det var “frustrasjon og et par glass vin for mye” som ga seg utslag i å dømme Norges Grand Prix-bidrag som “satans boingotromma”. Og nå går motedesigneren John Gallianos fordrukne kjærlighetserklæring til Hitler og tilhørende jødefiendtlige utsagn som reneste farsott på YouTube og andre videonettsteder.
Gibraltar-fødte Galliano ser umiskjennelig full ut i det han oppgulper, om ikke vinen og maten han spiste tidligere på kvelden på en finfin Paris-bistro, så ihvertfall mye av det grumset han sitter med. I ensom og patetisk majestet fordømmer han både jøder og “stygge folk” og håpet en medgjests foreldre og forfedre “havnet i gasskammmeret”. På spørsmål om hvor han kommer fra, svarer han hyggelig nok:
– R%#vhølet ditt.
Vin = ekstrem ytringsfrihet?
Et særdeles velkjent ordtak på latin sier “in vino veritas”. Eller oversatt på norsk: i vinen ligger sannheten. I fylla kommer forsvinner alle hemningerog det virkelige jeg-et kommer frem. For noen kan det faktisk bety at de meningene man gjerne holder for seg selv, kommer frem i fullt dagslys.
Noen bryr seg ikke om konsekvensene, andre vil unnskylde seg og benekte hva de hadde sagt etter et eller to ølglass for mye. Men det skjer først når fylleangsten slår til. For under rusen kan kvelden forvandle seg til en “free-for-all”, hvor alt av er tillatt. Og det trenger ikke å gjelde bare innvandring eller Holocaust. Det kan også handle om likestilling, homofili eller funksjonshemning.
En utekveld på by´n vil for mange sikkert oppleves som rene ytringsfrihetsorgie, hvor folk skal plutselig overgå hverandre i å komme med de teiteste innspill. Og opplevelsen i etterkant sees på som en konstant og slitsom nachspiel.
Ansvarlighetsfokus
Jeg husker selv en gang tidlig på 90-tallet når komikerparet Falsk & Mathiesen ga ut en låt med navnet “Fylla har skylda” og i velkjent galgenhumoristiske stil listet opp forskjellige situasjonene man i ettertid kunne angre på.
Om den godeste Galliano angret i sin bakrus, skal ikke jeg spekulere rundt. Nå har han ihvertfall inntil videre fått sparken fra motehuset Dior, og en innflytelsesrik Oscar-vinner på nakken. Hvis han i sin fyllefantasiverden trodde det å gjøre narr og pisse på flere millioners menneskers skjebne kunne gå ubemerket hen, så tok han grovt feil.
Alle har et ansvar for hva de sier og gjør. Poenget her er ikke å gå over til politisk korrekthet, men å kunne innse hva som er og ikke er innenfor rimelighetens grense. Hadde vi alle levd etter “fylla har skylda”-prinsippet, så ville selv de verste handlinger kunne blitt unnskyldt. Fylla har nemlig aldri skylda. Uansett hva store og små Gallianoer skulle mene.
