Foto: Derek Mindler
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
I løpet av de siste ukene har flere offentlige kjente personer blitt tiltalt og dømt for å ha latt folk uten lovlig opphold i landet få jobbe.
Arne Viste ble tidligere i høst dømt til ett års betinget fengsel for å ha ansatt asylsøkere uten lovlig opphold i Norge i sitt selskap Plog AS.
Tidligere biskop Gunnar Stålsett risikerer en dom på 45 dager ubetinget fengsel for å ha ansatt en eritreisk flyktningkvinne som ikke har arbeidstillatelse.
Live Glesne Kjølstad, til vanlig manusforfatter, startet opp sammen med sin iranske venn en pizzarestaurant i Oslo. Vennen viste seg å være i Norge uten lovlig opphold, uten at hun var klar over dette. Han ble etterhvert hentet av norsk politi og uttransportert tilbake til Iran, hvor han ble fengslet og utsatt for tortur. Kjølstads forretningspartner befinner seg nå i Tyrkia etter å ha flyktet igjen fra Iran. Hun risikerer også samme reaksjon som Viste og Stålsett.
Et liv på vent
Viste og Stålsett har begge vist vilje til å gå gjennom en vanskelig og personlig belastende juridisk prosess for å vise frem urimelighetene i lovsystemet som rammer papirløse, asylsøkere og flyktninger uten lovlig opphold i landet.
Å være ureturnerbar flyktning og papirløs migrant betyr å være nederst på samfunnsskalaen i Norge. Livet blir midlertidig, en langvarig ventetid på en prosess som ofte ender opp med avslag. I mellomtiden får man hverken krav på medisinsk hjelp, muligheten til å lære seg språket eller til å bidra til det samfunnet man vil bidra til.
– Alle årene jeg har brukt her har liksom gått til ingenting.
Sitatet er hentet fra et intervju i Universitas` septembernummer med iranske Amir, som kom til Norge av religiøse årsaker, men fikk endelig avslag på søknad om oppholdstillatelse. Som flesteparten av folk i samme situasjon velger han heller en tilværelse uten et minstemål av basisrettigheter, å være del av en varig underklasse, fremfor å reise tilbake til fødelandet.
55-åringen med eritreisk bakgrunn som har jobbet som rengjører for Gunnar Stålsett og hans kone er ureturnerbar, og mistet skattekort og arbeidstillatelse etter en regelendring i 2011.
– Gunnar har hjulpet meg. Jeg har overlevd til nå på grunn av dem, fordi de har hjulpet meg, sier kvinnen til NRK via sin tolk.
Folket som vil jobbe
Stålsett og Viste har tatt det skrittet at verdier og samvittighet går foran norsk lovverk. Et lovverk som i verste ekskluderer mennesker til en tilværelse uten basisrettigheter.
Kvinnen som Stålsett har ansatt ulovlig sier hun ønsker å jobbe lovlig og bidra til det norske samfunnet. Tenk på all arbeidskraft og skattevilje som Norge går glipp av, kun for å ta hensyn til enkelte juridiske paragrafer.
Egentlig burde debatten rundt papirløse og ureturnerbares rett til å jobbe og bidra være noe helt for seg selv, eller tilknyttes mer integreringsdebatten enn innvandringsdebatten. Om man får eller ikke får lov til å bli i Norge, så ligger det menneskeverd i å gi folk i det minste muligheten til å kunne forsørge seg selv. Til å oppnå selvrespekt og til å skape relasjoner. En stor del av den sosiale integreringen i Norge går nettopp via jobb. Folk som er høyt motiverte til å skape seg et nytt liv i Norge ender istedet opp med en ikke-tilværelse. Folk sitter igjen med følelsen av å kastet bort store deler av livet.
Vi må kunne se på lovverket, og ta en debatt som involverer alle politiske krefter, slik at vi slipper flere tilfeller som Viste og Stålsett. Ofte er påvente- og ankeprosessene lange og kompliserte. Norske utlendingsmyndigheter kan bidra med å gjøre de enklere ved å gjøre livene til de det gjelder enklere. Retten til jobb er en god begynnelse.
