Nasjonalitet til begjær og besvær

Restriktiv statsborgerpolitikk og åpenhet for politisk deltakelse. Slik er Norge i et integreringspolitisk nøtteskall ifølge den nyeste utgaven av Migrant Integration Policy Index (MIPEX). Fra før av har rapporten to ganger kommet ut: i 2004 og 2007.

MIPEX III, lansert i mars 2011, sammenligner integreringspolitikken i 31 land. Formålet er å evaluere og sammenligner hva myndigheter i alle 27 EUs medlemsstater, samt Norge, Sveits, Canada og USA gjør for å fremme integrering av nykommere med lovlig opphold.

Uheldig borgerskapslimbo

Vinneren Sverige får nesten full pott når det gjelder familiegjenforening og diskrimineringsvern, mens våre sørlige danske naboer havner langt nede på listen.

Verstingen på 31. plass, Latvia, havner nederst særlig på grunn av sin svært strenge statsborgerskapslovgivning, som ikke tillater en stor andel av landets russiske minoritet latvisk pass. Siden et overveldende flertall i denne gruppen ikke er russiskfødte, kan de heller ikke få russisk pass, noe som gjør at de havner i en uheldig mellomstilling som på internasjonalt juridisk språk kalles for “non-citizens” (ikke-borgere). Cirka 240 000, nesten halvparten av alle latviere med russisk opprinnelse, ender opp med en hverdag som minner om Marie Amelies åtte år som papirløs i Norge, uten stemmerett, med svært begrenset deltagelse i yrkeslivet og ofte som gjenstand for både lovlig og ulovlig diskriminering.

Dobbeltmoral
Også her hjemme oppleves prosessen med å bli norsk som en langdryg, vanskelig og ikke minst dyr affære. Å ta ut det herlige og forjettede røde passet kan fort koste opp mot et par tusenlapper. Og saksbehandlingstiden hos UDI er opptil 15 måneder. Hvis man er heldig.

En norsk-pakistaner født av to pakistanske foreldre her i landet får ikke statsborgerskap automatisk.

Innenfor den politiske innvandrings- og integreringsdebatten ser vi ofte innspill i retning av at det skal bli mer kostbart å bli norsk og at altfor mange nykommere ikke har gjort seg fortjent til godene som følger med det å få et rødt pass.

For meg smaker dette av dobbeltmoral. Jeg vedder på at det er mange av de samme blant politikerne som ivrer for statsborgerseremonien, hvor man uttrykker sin lojalitet til kongehus, statsminister og det norske folk, som samtidig har stemt for innstramningene som har gjort statsborgerskapsinkluderingen vanskeligere. 

Ulogisk
Norge, i likhet med Tyskland og et stort flertall av EU-landene, har en praksis som i større grad følger blodsprinsippet enn landprinsippet. En norsk-pakistaner født av to pakistanske foreldre her i landet får ikke statsborgerskap automatisk og må gjennom papirmølla, mens en norsk-amerikaner født i USA av to norske foreldre som kan ha “mindre tilknytning til riket” (som for eksempel ikke kan så mye som et ord norsk) kan bare komme seg til nærmeste konsulat og søke. Relativt nyankomne må dokumentere at de har gjennomført 300 timer norskopplæring for i det hele tatt å søke.

Hvor er logikken i dette? Når “Afzal” eller “Shahib” har gått hele livet på norsk skole, bodd i rekkehus, uttrykker seg bedre på norsk enn urdu og føler seg mer komfortabel med norske kulturkoder, hvorfor skal han trenge Schengen-visum for å komme seg til billig charterferie til Hellas?

Mindre byråkrati og bedre skjønn
Visse grep må uansett tas. Og et skritt i positiv retning har UDI sørget for å ta ved å gjøre statsborgerskapssøknadene tilgjengelig på nett. Slik når man ut til en større andel av de aktuelle gruppene. Så kudos til dem.

Jeg er ikke for en vid liberalisering av statsborgerlovene, men for en effektivisering av prosessen og for er mer rettferdig gjennomgang. Folk som er født her, selv med utenlandske foreldre, men som har en klar og overveldende Norges-tilknytning, burde ikke vente i mange år eller måneder på sitt norske pass.

Hvis det er politikernes hensikt å satse virkelig på inkludering og selge god Norgesreklame av landet som tolerant og høyt rangert på MIPEX-skalaen, så er dette veien å gå.