Finlands ekskluderings-eksperiment

Sannfinnenes framgang kommer som følge av flere faktorer enn bare innvandring- og integreringspolitikken i Finland, hevder kommentaren.
Foto: Kaihsu Tai
Sannfinnenes framgang handler mer om økonomi og EU-motstand enn høyreradikalisme og innvandringsfiendtlighet.
16. april er det klart for riksdagsvalg i Finland. Et av partiene som kan gjøre brakvalg er det sterkt verdikonservative, nasjonalistiske og innvandringsskeptiske Sannfinnene, kjent på det hjemlige språket under navnet Perussuomalaiset.
Sannfinnene ledes av den karismatiske Timo Soini og kan, ifølge de siste meningsmålingene, ende opp som landets tredje største. Ikke så verst nå partiet ble stiftet i 1995, som en etterfølger av Landsbygdpartiet, og når man ved siste riksdagsvalg i 2007 fikk 4,1 prosent av stemmene og fem representanter.
Ikke Frp-aktig
I et innlegg i mars på Aftenpostens nettutgave avviser Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Kjetil Solvik-Olsen sammenligningen mellom Frp og Sannfinnene, og gremmes over terminolgibruken “finsk Frp-opptur”.
Jeg må på en måte si meg enig med Solvik-Olsen. For selv om disse to kan dele visse grunntanker i ideologi og utforming, særlig når det gjelder innvandring, asylsøkere og kriminalitet så har man også ganske merkbare forskjeller. Hvor Frp står for en sterk økonomisk markedsliberalisme kombinerer Sannfinnene sosialdemokratisk økonomisk politikk og elitekritikk med verdikonservatisme. Hvor Frp har en åpen EU-debatt og er sterkt positive til Norges NATO-medlemskap vil Sannfinnene ta Finland ut av unionen og aktivt hindre at landet noengang blir med i militæralliansen. Hvor Frp er for lavere skatter og avgifter står Sannfinnene fast på å beholde progressiv beskattning og øke statlige bevilgninger til industri, infrastruktur og jordbruksnæring. Eksemplene er mange.

EU-skeptiske

For første gang siden 1999, da Frihetspartiet i Østerrike ble valgt inn i regjeringskontorene, kan vi være vitne til at et høyreradikalt og euroskeptisk parti får direkte politisk innflytelse i en av unionens medlemsstater. Og det i seg selv nok et slag i ansiktet på byråkratene som sitter og bestemmer over skjebnene til befolkningen i 25-30 til tider ganske ulike nasjoner.

For alt denne såkalte “Frp-oppturen” handler om er at den er mer en “Anti-EU-opptur” fremfor alt. Finske skattebetalere har i løpet av de siste to årene, sammen med skattebetalerne i andre økonomiskt fremgangsrike EU-land som Nederland og Tyskland måttet betale for de mislykkede eksperimentene i Hellas og Irland. Nå som den potugisiske krisen er et faktum kan Finland trolig bli nødt til å garantere for 1,2 milliarder euro dersom de bestemmer seg for å bidra. 1,2 milliarder som ifølge Sannfinnene kunne ha gått til finske sykehus, veier og skatteutbetalinger. Et argument som utvilsomt har kapret mange misfornøyde stemmer i et Finland som fra før av sliter med hjemlig arbeidsledighet og økende fattigdom som følge av finanskrisen.

Omniekskluderende

Finland har først i løpet av de siste tiårene tatt imot asylsøkere, flyktninger og innvandrere. 2,7 prosent av landets 5,2 millioner innbyggere er utenlandske statsborgere. Ulike spørreundersøkelser utført av Suomen Gallup de siste tre årene tyder på økt innvandringsfrykt, til tross for at antallet innbyggere med utenlandsk bakgrunn er lavt sammenlignet med Sverige, Danmark og Norge.

I en slik setting er det uansett viktig å få frem at Sannfinnenes ekskluderingslinje gjelder like mye Brussel-byråkrater, finlandssvenske språklærere og somaliske krigsflyktninger, og at hverdagen for alle disse kan potensiell bli langt verre etter denne helgen. Et mest sannsynlig resultat kan bli en borgerlig sentrum-høyre regjering, med Sannfinnene i en sterk maktposisjon. Hvis ikke Sosialdemokratene har planer om noe annet.