Foto: Trygve Andersen
- Fritt-Ords manglende helhetsforståelse - 10.10.2024
- 1500 forfattere samler seg mot bokforbud - 01.08.2024
- Har en løgn ulik valør avhengig av hvem som uttaler den? - 02.05.2024
Abid Raja er utnevnt til kulturminister. At han skulle bli statsråd lå tydelig i kortene like etter at FrP trakk ut av regjering, men at han skulle få ansvaret for kultur var det mange som ble overrasket over. Raja har ikke profilert seg på kulturpolitikken. Han har stilt 119 skriftlige spørsmål på Stortinget og fem spørsmål til ansvarlige statsråder de siste seks årene, skrev Klassekampen. Kun et av disse spørsmålene var rettet til sittende kulturminister.
– Vi hadde verken bøker eller malerier hjemme. Å dra på teater var ikke noe noen snakket om engang, og min første kinotur var gjennom skolen da jeg var ti år. Vi var utenfor det repertoaret som fantes, og den erfaringen kan gjøre at jeg forstår viktigheten av at kulturtilbudet treffer større deler av befolkningen, for her er det en del å gå på, sier Raja til Vårt Land.
Raja er utdannet jurist, han har jobbet som forsvarsadvokat, vært innom Utlendingsnemnda og har internasjonal erfaring fra ulike felt. Så er spørsmålet hvorfor han ikke ble statsråd i justisdepartementet, en post han er bedre kvalifisert for enn kulturministerposten? Statsminister Erna Solberg sier til VG at Raja er for fersk til å bli statsråd i et tyngre departement.
Da Venstre gikk i regjering januar 2018 hadde partiet tre statsråder. Raja ble ikke statsråd da, men han ble parlamentarisk leder på Stortinget. I regjeringen til Solberg var det ingen statsråder med minoritetsbakgrunn verken i perioden før eller etter Venstres inntog.
Kjønnets betydning
Da Raja ble kulturminister, skrev VG-journalist Shazia Majid følgende på Facebook: «Slik Hadia Tajik viste hvor langt kvinner med flerkulturell bakgrunn kan nå, viser Raja mulighetene for menn med slik bakgrunn.»
Hun trekker nemlig fram kjønnsperspektivet, og behovet for å ha forbilder for menn. Hun er inne på noe vesentlig her. For vanligvis er det lettere for menn å nå sine ambisjoner, men når det gjelder personer med annen bakgrunn enn norsk, virker det å være motsatt. I politikken er det langt flere kvinner med annen bakgrunn som har fått posisjoner, stillinger og verv enn det som er tilfellet for menn. Varaordfører i Oslo, Kamzy Gunaratnam, statssekretær Saida Begum som også var innstilt som ordførerkandidat for Høyre i Oslo, nestleder i Ap, Hadia Tajik, tidligere statsråd Manuela Ramin Osmundsen, daværende statssekretær Krishna Chudasama, sosialbyråd i Bergen Lubna Jaffery med flere er gode eksempler på dette. Kjønnsperspektivet er like viktig som etnisk bakgrunn når vi drøfter hvorfor kvinner med annen bakgrunn enn norsk får raskere eller bedre innpass enn menn.
Mangfoldsår i kulturdepartementet
I dag velger jeg å skrive om en konkret sak som jeg var vitne til. Da Mangfoldsåret 2008 skulle koordineres, ble jeg oppringt og tilbudt en stilling i kulturdepartementet. Koordinator for Mangfoldsåret Bente Guro Møller var allerede ansatt, og hun trengte flere på laget. Møller kommer fra stillingen som leder for Interkulturelt Museum (IKM), og hadde ingen erfaring med statlig forvaltning. Det hadde derimot kunstnerisk leder for Horisont, Khalid Salimi, som arrangerer Melafestivalen. Han hadde også søkt på koordinator-stillingen, men fikk den ikke. Han var nestleder i Kulturrådet, og var bedre kvalifisert for koordinator-stillingen enn hva Møller var. En kilde fortalte meg senere at Salimi ble forbigått med vilje. Han ble karakterisert som vanskelig å samarbeide med, men ingen i departementet kjente ham eller hadde arbeidet med ham tidligere.
Etter hvert som jeg fikk inngående innsikt i departementet viste det seg at Salimi ble forbigått også fordi han var mann. I kulturavdelingen i kulturdepartementet var det noen få menn som tok de store avgjørelsene, og mange kvinner som saksbehandlet. Om salimi kunne få innpass i denne intime gutteklubben var det stor skepsis rundt. Salimi ble diskriminert. Det ville kanskje ikke skjedd om Salimi var en kvinne som eliten føler de måtte hjelpe fram og derfor var villige til å ta sjanser med. Forskere som skulle evalueres mangfoldsåret, gikk ikke inn på disse aspektene. Jeg ble heller ikke kontaktet under evalueringen.
Vi kan egentlig si det samme om tidligere SV-politiker Akhtar Chaudhry. Foran stortingsvalget i 2009 var det kampvotering mellom Chaudhry og Heikki Holmås om andreplassen på lista til Oslo SV, med stor mobilisering fra begge sider. Chaudhry tapte voteringen, og trakk seg deretter fra politikken. Hadde Chaudhry vært kvinne med annen bakgrunn enn norsk, ville han utvilsomt stilt sterkere. Og da ville etnisk bakgrunn blitt trukket frem som en positiv egenskap.
Det er ikke bare i politikken minoritetskvinner favoriseres.
Minoritetskvinner favoriseres
Det er ikke bare i politikken minoritetskvinner favoriseres, men også på mange andre områder. Makthavere har en oppfatning om at mange minoritetskvinner kanskje kommer fra undertrykkende kulturer og at de må gis en sjanse og løftes fram. Dermed tar man risiko, viser mer tillit enn når det er innvandrermenn, selv om også menn kan ha opplevd minst like mye kontroll, slik Raja har.
I mediebransjen er det en konkret sak som i etterpåklokskap kan karakteriseres som justismord. Da Kadafi Zaman jobbet som journalist i VG var han med på å avsløre HRS sin arbeidsmetode, og hvordan organisasjonen utnyttet jenter i sårbare situasjoner i sin politiske agenda. Denne saken ble klaget inn til PFU, og VG ble felt. Men etter noen år stod Amal Aden frem og fortalte om noe av det samme. Og vi vet i dag at VG-artikkelen den gang hadde gjort alt riktig og aldri burde blitt felt. Altså når en mannlig journalist blir satt opp mot kvinner som arbeider mot undertrykkelse, vurderer PFU å stole på kvinnene fremfor på mannen. Daværende PFU-leder Per Edgar Kokkvold ble senere avslørt som islamskeptiker i en godt dokumentert artikkel i Samtiden skrevet av forfatter og forlagsredaktør Nazneen Khan-Østrem.
La oss komme tilbake til Raja. Han ble altså kulturminister fremfor justisminister eller næringsminister fordi kulturdepartementet regnes som et av de minste departementene med henblikk på størrelsen på statsbudsjettet. Kulturdepartementets budsjett utgjør 1,9 milliarder mens justisdepartementet disponerer det dobbelte. I kulturdepartementet er det også mindre handlingsrom for store endringer. Det er vanlig at uerfarne statsråder starter der. Et eksempel er Hadia Tajik (Ap) som ble statsråd i ung alder, og det var nettopp som kulturminister. Tenk at det aldri har vært en eneste mannlig Ap-statsråd til tross for at Ap er det partiet der innvandrermenn har engasjert seg mest, og som flest innvandrere stemmer på.
En annen grunn til at Raja ble valgt til kulturminister kan være at han ble vurdert som et utrygt valg for tyngre department som justis, hvor det allerede har vært mange hyppige utskiftinger. Solberg og Grande kan han ønsket å ha en erfaren person til denne posten, noe som er helt legitimt. Forøvrig har Grande gjort en enestående innsats i Kulturdepartementet, og dermed gjort det lettere for Raja og følge den politikken videre.
Tvunget til å velge Raja
Tone Sofie Aglen, kommentator i VG, skriver at Grande egentlig ikke hadde noe valg, annet enn å la både Abid Raja og Sveinung Rotevatn bli statsråder. De regnes som mulige arvtakere etter Grande, så måtte hun velge begge for ikke å favorisere den ene parten. Dessuten var Raja blitt så populær, både blant partifeller og blant Venstres velgere, at han ikke kunne forbigås denne gangen. Så han måtte tilbys en eller annen statsrådpost. Altså ble ikke Raja akkurat løftet opp eller tatt en sjanse på for å sikre minoritetsrepresentasjonen. Han måtte velges til en stilling som han er overkvalifisert seg for.
I et intervju i DN sier Raja at veien til ministerposten har vært ubeskrivelig lang. Og det kan helt sikkert stemme. For det var egentlig på overtid. Flere aviskommentatorer, blant annet VG-kommentator Aglen, skriver at Raja er «en løs kanon». Her kunne Aglen like gjerne skrevet at Raja snakker rett fra levra og fått det til å høres positivt ut. For det gjør nemlig redaktør i Dagens Perspektiv, Magne Lerø: «Abid Raja framstår som folkelig med et brennende engasjement og med hjertet på rette plassen.» «Folkelig» er et positivt ladet ord, mens «klovn» – slik en kommentator i Dagbladet uttrykte seg – er nedlatende.
Et annet sted skriver Aglen at andre partifeller fryktet at Raja ikke vil være tilstrekkelig lojal. Når jeg leste disse setningene, mintes jeg Salimi som ble forbigått i kulturavdelingen. Det som ofte skjer er at når ledere selv ikke viser vilje til endring og fleksibilitet, legger de ofte skylda på andre: Det er de som er vanskelige å samarbeide med. Men egentlig er det disse lederne selv som er vanskelige og ofte en del av problemet. Til spørsmålet om Rajas lojalitet kan vi spørre: Er det lojalitet til partiet det settes spørsmålstegn ved eller er det lojalitet til personlige prinsipper? Vi burde heller hylle en politiker som sier ifra om aspekter som vedkommende ikke kan stå inne for. Det er noe vi bør respektere.
Raja burde egentlig blitt statsråd for lenge siden. Det at han i det minste ble kulturminister skulle bare mangle. Men her er det politikk, kjønn og makt som samspiller, og for Raja har kjønnet spilt mot ham.
