Foto: Fanney Antonsdóttir
Velferdsmodellen vår er (angivelig) i fare fordi innvandrere jobber mindre enn andre. Hvor stort er egentlig dette problemet?
Over halvparten av de spurte mener at velferdsmodellen i Norge blir svekket som følge av økt inn- og utvandring, ifølge en meningsmåling som InFact har laget for VG. Ifølge målingen mener 55,2 prosent at velferdsmodellen svekkes på grunn av inn- og utvandring. 23,6 prosent mener at den norske modellen tåler økt migrasjon.
Brochmann-utvalgets rapport «Velferd og migrasjon», også kjent som NOU 2011:7, har oppnådd noe som er få offentlige utredninger forunt. Den har skapt debatt. Engasjement. Steile fronter.
Meningene om hvilke politiske konklusjoner en kan trekke etter å lest utredningen, har til dels ligget langt fra hverandre, og skillelinjene har vært klassisk høyre-venstre. Undertegnede kan ikke skryte på seg å være uberørt av debatten. Spesielt skuffende har det vært å se at sentrale aktører på høyresiden har latt seg friste til å spekulere i om ikke innvandringen truer den norske velferdsmodellen.
I en ellers god kommentar i Dagens Næringsliv skriver Sofie Mathiassen:
«Innvandringen til Norge har økt kraftig de siste årene. Det har fått oss til å bli bekymret for bærekraften i den norske velferdsmodellen, siden innvandrernes arbeidsdeltagelse er lavere enn i den øvrige befolkningen.»
Tre prosent forskjell
Her ligger nøkkelpunktet for høyresiden. Velferdsmodellen vår er (angivelig) i fare fordi innvandrere jobber mindre enn andre. Hvor stort er egentlig dette problemet? La oss bruke statistikk fra SSB for å sette tallene i perspektiv: Ifølge SSB er yrkesdeltakelsen i befolkningen som helhet rundt 70 prosent. For ikke-vestlige innvandrere er den cirka 54. I fjerde kvartal i 2009 var det omtrent 100 000 ikke-vestlige innvandrere som jobbet i Norge. Dersom yrkesdeltakelsen deres hadde vært like høy som for resten av befolkningen, hadde etter mine beregninger cirka 30 000 flere av dem jobbet. Til sammenligning var det om lag 2,5 millioner mennesker sysselsatt i Norge i 2009. Samme år hadde Norge, fremdeles ifølge SSB, 3,5 millioner mennesker i yrkesaktiv alder. Dersom ikke-vestlige hadde hatt en «normal» sysselsetting, hadde med andre ord tallet på folk i yrkesaktiv alder som ikke jobbet vært 970 000, og ikke én million som i dag. Andelen som er avhengig av trygd eller andre ytelser ville altså vært tre prosent lavere. Nok til å utgjøre forskjellen mellom liv og død for velferdsstaten i styrtrike Norge? Leseren får dømme selv.
Overkvalifiserte
En annen faktor vi ikke må glemme er at innvandrere ofte er overkvalifiserte (SSB-rapport 2010/28). En hovedbekymring, særlig på høyresiden, er at det høye lønnsnivået for ufaglærte jobber i Norge og de gode velferdsordningene gjør at vi tiltrekker oss for mange lavt kvalifiserte ikke-vestlige innvandrere. Men samtidig klarer altså ikke det norske arbeidsmarkedet på en god nok måte å ta opp i seg innvandrere i samsvar med deres faktiske kvalifikasjoner.
Magnet for lavt kvalifiserte
Vi skal selvsagt ikke se bort fra at dersom innvandringen fortsetter å øke, kan problemene bli større i fremtiden. Det skal også i rettferdighetens navn sies at flere kommentatorer på høyresiden har tatt avstand fra bildet av «late» og «snyltende» innvandrere som har lett for å dukke opp i slike debatter. Brochmann-utvalget peker dessuten på andre problemer enn generøs velferd og høye lønninger som «magnet» for lavt kvalifiserte innvandrere, som for eksempel eksport av ytelser (altså at folk tar med seg for eksempel trygd eller pensjon når de flytter til utlandet). Men som sjefredaktør i Aftenbladet Tom Hetland nylig påpekte, er 43 prosent av dem som eksporterer norsk trygd til utlandet norskfødte uten innvandrerbakgrunn, og den trygden de fleste utlendinger fører ut av landet er langt lavere enn den nordmenn tar med seg.
I det hele tatt kan det være verdt å gå til tallene når man diskuterer hva som er den største trusselen mot finansieringen av den norske modellen. Aftenposten beregnet for en tid tilbake at innvandrere mottar 11,7 milliarder i trygd og stønader. Dagsavisen kunne på sin side melde at Frps forslag til kutt i skatter og avgifter beløp seg til hele 18 milliarder.
Aktivisering og kvalifisering
I alle tilfeller bør hovedfokuset være på hva vi kan gjøre for å legge til rette for høyere yrkesdeltakelse gjennom aktivisering, kvalifisering (som utvalgsleder professor Grete Brochmann selv anbefaler) og tiltak mot diskriminering på arbeidsmarkedet. Det bør være gode muligheter for å gjøre noe med de sidene ved systemet som fører til unødig høye utgifter uten at det rokker ved grunnpilarene i modellen. Det synes å være liten grunn til å skrike opp om velferdsmodellens «sviktende bærekraft» og at dette skyldes innvandring. Hvis man da ikke har andre, politiske motiver for å ville gå løs på den norske modellen.
