De siste tretti årene har det ikke manglet på debattanter og politikere som har diagnostisert nordmenn som naive og Norge som naivt. Vi er et godtroende folk, har vi gang på gang fått høre. Det er nok mye sant i dette. Og godt er det.
Det er en åpenbar verdi å leve i et samfunn der folk føler seg trygge. Der mistenksomhet ikke er normaltilstanden.
Norge anno 2011
Har denne uskylden nå gått tapt? For å svare på dette må vi svare på et spørsmål som knytter seg direkte til gjerningsmannen bak terrorangrepene 22. juli: I hvor stor grad var ugjerningene Anders Behring Breivik utførte et produkt av samfunnet rundt ham? For å nærme oss et svar på dette spørsmålet kan vi se på vår nære historie. Er det mulig å tenke seg et tilsvarende angrep i, la oss si, Norge anno 1951? Eller anno 1981, for den saks skyld? Det fleste vil kanskje instinktivt svare nei på dette spørsmålet. Men hvorfor er det slik? Hva er det som skiller Norge anno 2011 fra Norge anno 1951, og som er relevant for å forklare noe så grusomt og meningløst som planlagt massedrap?
Individets plass
Svært mange samfunnsforskere, sosiologer og andre, har pekt på at senmoderne, vestlige samfunn som vårt setter individet i sentrum. Individualisme er i utgangspunktet en frigjørende tendens, men har etter min mening også ført til mindre grad av sosial kontroll og et allestedsnærværende og intenst fokus på personlig suksess.
Gro Harlem Brundtland, som Anders Behring Breivik – på ingen måter treffende – omtaler som «landsmorderen», etterlyste for flere år siden «nabokjerringene», altså personer som følger med i sitt nærmiljø og som ikke er redde for å si fra dersom noen skulle bryte allment aksepterte normer. Jeg håper det forferdelige som har skjedd vil få oss til å tenke at vi må jobbe sammen for å skape et samfunn der folk i enda større grad bryr seg om hverandre i sine lokalsamfunn. For det er det nabokjerringene gjør, de sørger for at folk hele tiden vet at noen ser dem.
Snevert menneskesyn
Mange unge drømmer i dag om å bli berømt. Et samfunn som måler et individs verdi i yrkesmessig vellykkethet, løper en stor risiko for å skape «tapere». «Tapere» i anførselstegn fordi et menneske selvsagt er langt mer enn en tittel, en posisjon, eller et beløp i skattelistene. Samfunn som blir for ensidig opptatt av snevre suksesskriterier, vil dessverre også ha en tendens til å være ekskluderende. Alle kan ikke bli berømte. Alle kan ikke bli millionærer. Spørsmålet er hvor tyngende dette faktum blir for folk som er helt vanlige. Jeg håper det forferdelige som har skjedd får oss til å sette større pris på våre medmennesker for den de er, ikke bare for det de gjør.
Men er individualisering en fullgod forklaring på terrorisme og ekstremisme? Selvsagt ikke. Det er snakk om svært komplekse fenomener. I tilfellet Anders Behring Breivik har vi personlige faktorer som en splittet familie, og en mulig følelse av å være en «underdog». Vi må heller ikke glemme Internetts radikaliserende potensiale. Det er mye vi ennå ikke vet om gjerningsmannen, men som vil bli klarere med tiden. VG skriver for eksempel at Breivik kan ha tilhørt en ny høyreekstrem strømning, og at det kan komme flere angrep fra individer som har blitt radikalisert av denne strømningens ideologi. Kanskje er det til syvende og sist også slik at enkelte grusomheter til en viss grad unndrar seg rasjonelle forklaringer. Det er det i alle fall lett å tenke så kort tid etter at disse skremmende angrepene skjedde.
Samhold er nøkkelen
Men jeg tror likevel det er riktig å holde fast ved at sterkt individualiserte samfunn har en større risiko for ikke å fange opp folk som er på vei i gal retning. Jeg ønsker ikke med dette å peke ut syndebukker eller ta ansvaret vekk fra individet i det konkrete tilfellet Anders Behring Breivik, men jeg mener det er et ubetinget gode at et samfunn klarer å frembringe samhold og nærhet mellom sine medlemmer. Samhold og nærhet er noe som i manges forestillingsverden har karakterisert Norge i etterkrigstiden. La oss sammen gjøre vårt ytterste for at det blir slik i fremtiden også.
