Foto: Claudio Castello
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
22. juli ble Norgeshistoriens mørkeste dag. Vår generasjons 9/11 og 9. april samlet i en og samme begredelige hedelsesforløp. Ubegripelige skader på Regjeringskvartalet og kvartalene rundt og 77 liv som gikk meningsløst tapt i sentrum og på Utøya.
Etterhvert som de siktedes identitet ble kjent, og flere detaljer rundt angrepet og om de siktedes motiver kom frem startet den påfølgende demonisering gjennom ulike nettsamfunn og andre mediekanaler. Sinnsyk. Ekstrem. Mistilpasset. Psykopat. Karakteristikkene av Anders Behring Breivik har ikke latt vente på seg.
Men hva er det som ligger bak mannen, bak ekstremisten og den mistilpassede? Var hatet hans overfor det han mente var en utvanning av Norge og det norske til fordel for det flerkulturelle begrunnet i egne komplekser overfor ikke være i stand til å leve i dette nye Norge? Var det disse “hersens marxisters” (for å bruke siktedes virkelighetsfjerne språkbruk) skyld? Nei, årsaken er veldig mye mer komplisert.
Hatets retorikk
Behring Breiviks manifest “2083- a declaration of European independence” snakker om et fremtid med krig og konfrontasjon mellom øst og vest, islam og kristendom, de som vil bevare det “ekte norske” og “multikulturalismens landsforrædere”. 2083 er valgt med rette, siden dette innebærer 400 siden Østerrikes og dets vestlige kulturallierte kastet de tyrkiske ottomanerne fra Wien.
Manifestet er og blir en blåkopi av Hitlers “Mein Kampf”, uansett hvor mye Breivik selv skulle benekte at han er nazist. Jødene er byttet ut med muslimer, kulturelle marxister og “den multikulturalistiske eliten”. Oss og dem. Vinn eller dø. Vi har hørt denne dårlige låten for ofte, og dets verste konsekvens opplevde våre besteforeldres generasjon her i Europa, og i mange andre verdensdeler i årene 1939-45. Og alt på grunn av frustrert østerrisk kunstmaler med kort bart og høydekomplekser.
Verdighetens tid
Ofte sies det at “de som glemmer historien er dømt til å gjenta det hele”. Heldigvis har dagene etter angrepene vist at folk her på bjerget, ihvertfall det store flertallet, ikke har glemt. Reaksjonene, rosemarsjene, fakkeltogene og konsertene viser at de fleste av oss (ja oss, ikke “vi og dem”) har fatningen og verdigheten i orden.
For å bekjempe dette norsk- og europeiskskapte Al-Qaeda er det nettopp verdighet, standhaftighet og troen på demokratiet de aller beste virkemidlene. Breivik er vår egen Osama, men inntil videre skal han holdes i isolat og endelig dom venter i løpet av 2012. Hans idéer og hatretorikk skal ikke få lov til å forpeste som mye som en milimeter av det norske luftrommet. Og alle hans likesinnede som har tanker er advart om at de vil få samme form for straff: mer åpenhet, mer demokrati, mere mangfold. Flere homseklubber, flere moskéer og flere kvinner som blir statsministere og høyesterettsdommere.
Inntil videre får Oslo, Utøya og Norge sakte men sikkert komme tilbake til hverdagen. Som likevel ikke blir den samme som før, for dette vil bli et sår som vil ta tid å lege. Men dette vil vi klare uansett. Sammen.
