Foto: Fanney Antonsdottir
Alle vi som har kjempet for et sunt flerkulturelt samfunn basert på rasjonell og saklig debatt, føler oss selvsagt sterkt berørt av terrorhendelsene 22. juli. Et viktig mål for mange av oss har vært tilnærming mellom kulturene, ja enkelte av oss har sågar vært uttalte tilhengere av kulturblanding.
Unngå gamle feil
Flerkulturell tankegang og særlig tanken om kulturblanding er den verste fienden til ekstremister og fundamentalister fra de fleste leirer. Slike krefter ønsker, i likhet med morderen som gikk amok på Utøya, at hver kultur og hver religion skal stå fast ved sine prinsipper, uten forandring, uten påvirkning, uten reformer, uten dialog. De ser for seg en evig krig mellom kulturer og religioner. Disse kreftene vil tjene på en opphetet og polarisert diskusjon om religion. De vil tjene på en hodeløs og følelsesbasert diskusjon om norsk og europeisk nasjonalisme. De vil ha glede av å se at meningsmotstandere demoniserer hverandre. Selvsagt er det disse kreftene og tendensene vi må kjempe mot nå – med fornyet styrke.
Samhold er ikke nok
Etter 22. juli ser vi en enstemmig oppslutning om å ta en skikkelig diskusjon om den flerkulturelle kompleksiteten som preger samfunnet. Debattanter fra alle sider av politikken har vært ivrige etter å understreke at de står langt fra det tankegods som inspirerte den fanatiske drapsmannen 22. juli. Nær sagt alle omfavner prinsipper som dialog, toleranse, samhold og solidaritet mellom folk og kulturer. Samhold og nærhet har vært viktige psykologiske mekanismer for å takle tiden etter 22. juli. Nå er tiden innen for å ta diskusjonen et skritt videre. Spørsmålet vi må stille oss er hvordan vi skal forvalte den nye tonen som har oppstått. Målet må være å få til en moderat, balansert og saklig debatt der alle temaer kan diskuteres uten å gå i skyttergravene – også de kontroversielle sakene må nå igjen frem i lyset.
Det er den flerkulturelle hverdagen som skal og må forene oss.
Praktisk integrering først
Men vi må heller ikke overfokusere på det negative og kontroversielle, vi må istedet bestrebe oss på at diskusjonen i større grad speiler de reelle utfordringene som minoritetsbefolkningen står overfor. For Utrop er det viktig at debatten dreier mer i retning av praktiske problemer og løsninger på disse. Det er i folks dagligliv at konflikter, motsetninger og gnisninger oppstår, mellom enkeltpersoner og mellom grupper med ulik kulturell bakgrunn. Poenget om at det er umulig å forene folk med ulike politiske sympatier, ulik tro – eller tilhørighet til et bestemt fotballag for den sakens skyld – har vært gjentatt til det kjedsommelige. Vi tror at veien å gå er å ta debattene som handler om disse betente temaene, men på den annen side gjøre mye for å unngå at det er disse debattene om tro og ytterpunktene i politikken som får all oppmerksomhet. I tiden fremover vil vi i enda større grad sette fokus på minoriteters og nordmenns dagligliv og daglige samspill. Det er den flerkulturelle hverdagen som skal og må forene oss.
Byråkratiet må fornye seg
Det ligger også en stor og viktig oppgave i å peke på utfordringene det forvokste og trege norske byråkratiet skaper for oss minoriteter. Det norske byråkratiet reagerer langt fra raskt eller smidig nok på de nye utfordringene det skaper at landet har fått en betydelig innvandrerbefolkning. Byråkratiet har et skrikende behov for nytenkning og åpenhet for nye typer virkemidler og arbeidsmetoder som er bedre tilpasset den flerkulturelle virkeligheten.
Ingen vei tilbake
For oss alle er det viktig at vi nå for alvor får øynene opp for at Norge allerede i dag er et flerkulturelt samfunn. Vi får aldri det monokulturelle Norge fra før 1960 tilbake – et samfunn som i dag først og fremst eksisterer som et idyllisert bilde i en del menneskers fantasi.
